| M | T | W | T | F | S | S |
|---|---|---|---|---|---|---|
| 1 | ||||||
| 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 |
| 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 |
| 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 |
| 23 | 24 | 25 | 26 | 27 | 28 | 29 |
| 30 | 31 | |||||
You are currently browsing the The world according to MayaB blog archives.
April 1st twelve years ago the greatest love of my life and I became a couple. I’ve actually never bought him flowers before so last Sunday I gave him these, one for every year he has put up with me.
På første april for tolv år siden ble min store kjærlighet og jeg kjærester. Jeg har faktisk aldri kjøpt blomster til han før, så sist søndag fikk han disse, en for hvert år han har holdt ut med meg.
Even though it is obvious that I belong to the far left of the political spectrum I’ve always been reluctant to clearly define where I belong. I have this reluctance towards labels, and I want to be able to change my mind given the argumentation within any political area, so I refuse to firmly place myself within anarchism, socialism, communism or what ever. How ever, being a Norwegian woman having moved to London, my experiences have led me towards one label that I can’t ignore. I am most definitely a feminist. I had no idea when moving to London that the differences in gender equality should become what I though of as most difficult having moved country. After all, both Norway and England are modern European democracies no? Well, the differences are enormous! Where as my old feminist mum always mention that Norway still has a bit to go before total equality between the genders are achieved, it is clear to me that England has a really long way to go. I mean, for instance, one single woman in government, what stupidity is that???
That gender differences are something that affects women in England on a day to day basis was expressed brilliantly through a stream of tweets on twitter the 8th of March, the International Women’s’ Day. I followed the discussions with great interest, so did the Guardian’s Linda Grant, who summarised it all in a thought-provoking article March 12th. If you think that feminism is irrelevant in this day and age, and that gender equality is achieved, you really should have a read through her article, and while you’re at it you should visit the website A Thousand Reasons where the mentioned tweets have been stored, saved and published.
In England there is this organisation called the Women’s Institutes, the largest voluntary organisation for women in the UK, with 210,000 members in England, Wales and the Islands.
The WI plays a unique role in providing women with educational opportunities and the chance to build new skills, to take part in a wide variety of activities and to campaign on issues that matter to them and their communities. Every year since my local, the Stoke Newington WI was formed, there has been some kind of action to celebrate International Women’s day. This year the action was displayed through some hardcore “Textile Graffiti”. Their February meeting was spent making over 35 fabric and upcycled plastic garlands and 20 Suffragette Rosettes, all in the Suffragette colours white, green and purple. Now isn’t that a great way to mark the day! Nemi and I went to have a look, and the result as you can see is pretty neat. We also enjoyed reading the notes with quotations and poetry from the Suffragette movement pinned on the tree under the decorations.
Selv om det er åpenbart at jeg hører hjemme langt til venstre på den politiske skalaen så har jeg alltid hatt motvilje mot å klart definere nøyaktig hvor. Jeg har en “ting” når det kommer til merkelapper, og jeg vil forbeholde meg retten til å kunne ombestemme meg i møte med politiske argumenter innenfor alle områder, så jeg nekter simpelthen å bli plassert innenfor anarkisme, sosialisme, kommunisme eller hva det nå enn skulle være. Til nå. For som norsk kvinne som har flyttet til London, gitt de erfaringene jeg har gjort meg her, opplever jeg at det er en merkelapp som ikke lar seg ignorere. Jeg er definitivt en feminist! Jeg hadde ingen anelse om de kjønnsforskjellene som eksisterer i England, og hadde aldri trodd at dette skulle bli den største utfordringen ved å flytte til et annet land. Tross alt, både England og Norge er moderne demokratiske nasjoner, ikke sant? Vel, forskjellene er enorme! Som min gamle feminist mamma alltid vil poengtere at det fremdeles er litt å gjøre før Norge er fullstendig likestilt, vil jeg påstå at England har virkelig en lang vei å gå. For eksempel så er det én enkelt kvinne i den engelske regjering, hvor tullerusk er ikke det?
At kjønnsforskjellene er noe som daglig affekterer engelske kvinner ble tydeliggjort gjennom en twitterstrøm på 8. mars, den internasjonale kvinnedagen. Jeg fulgte denne diskusjonen med stor interesse, det samme gjorde Linda Grant fra en av englands største aviser the Guardian. Hun oppsummerte dette i en tankevekkende artikkel 12. mars. Hvis du er en av de som tror at feminisme er irrelevant i vår tid, og at likhet mellom kjønnene er oppnådd, så bør du lese denne artikkelen. I samme slengen bør du besøke A Thousand Reasons hvor den nevnte twitterstrømmen er gjengitt og publisert.
Her i England er det en organisasjon som heter the Women’s Institutes. Dette er den største organisasjonen for kvinner i Storbritannia, med 210 000 medlemmer. Hvert år gjennomfører min lokale WI gruppe, Stoke Newington WI, en aksjon for å markere og feire den internasjonale kvinnedagen. I år ble dagen markert med knallhard ”tekstil graffiti”. Deres februarmøter gikk med på å lage 35 tøy- og plastposekranser, samt 20 Suffragette rosetter, alle i fargene hvit, lilla og grønn, som tradisjonelt er kjent som suffragettefargene.
Nemi og jeg gikk for å ta en titt, og som du kan se på bildene så er denne gatekunsten temmelig stilig. Vi fant også stor glede i å lese lappene med sitater og poesi fra suffragette bevegelsen, som var festet rundt på trærne under dekorasjonene. Fint ja!
A baby girl was born with minor hearing difficulties, she needs to wear hearing aids but keeps pulling them out.
Sometimes the simplest of solutions are the best! This headband is designed narrow in the back so it easily stays in place, then simple increases and decreases make sure it gets wide enough to cover the ears. It is super cute and a pretty wardrobe accessory for any little girl, also for those with perfect hearing. This pattern is really simple and is suitable for the beginner crocheter. And best of all, the pattern Phoebe is now available for free, right here!
Ei lita jente ble født med hørselsproblemer, hun trenger å bruke høreapparat men plukker de ut av ørene hele tida. Noen ganger er de enkleste løsningene de beste! Dette hårbåndet er designet slik at det er smalt i nakken så det sitter godt på plass, enkel økning og felling av masker sørger for at det er vidt nok til å dekke ørene. Hårbåndet er supersøtt og et lekkert tilbehør for alle småjenter, også for de som har perfekt hørsel. Dette mønsteret er veldig enkelt, og passer godt som et første prosjekt for de som ikke har heklet før. Og det beste av alt er at mønsteret Phoebe nå er tilgjengelig helt gratis her!
First of all; a belated happy New Year to all of you! I hope the new year brings peaceful knitting with no dropped stitches or tangles, and may all your chosen film screenings turn out to be brilliant. I had so much fun with the give away before Christmas, posted in my last entry, and I really enjoyed all the guesses popping in on my Facebook and Twitter accounts. So I’m thinking that showing off the final result would be a good way to kick off the blog this year. I managed to finish the hat in time for Christmas and my husband was the very happy receiver of the Tricable hat by Woolly Wormhead from her latest collection Bambeanies. Since I’m on a roll showing off let me also throw in a few pictures of what else I knitted this Christmas, another hat, this time for ME! Again a Woolly Wormhead design, the Aeonium from her Twisted Woolly Toppers collection.
And with this my love affair with Woolly Wormhead is over, for now…
Først av alt, et forsinket godt nytt år til dere alle sammen! Jeg håper det nye året bringer fredfylt strikking uten floker eller mistede masker, og må hver filmvisning du går på vise seg å bli absolutt glimrende. Jeg syns det var så morsomt å lage konkurranse før jul, lagt inn i det forrige innlegget her på bloggen, og det var fornøyelig å se de ulike svarene poppe opp på Twitter og Facebook sidene mine. Så jeg tenker at å vise frem det endelige resultatet er en fin måte å kickstarte bloggen på i år. Jeg greide å få lua ferdig i tide, og min kjære ble den lykkelige mottaker av Tricablelua av Woolly Wormhead fra hennes siste mønstersamling Bambeanies. Siden jeg er så godt i gang skal jeg også vise frem hva annet jeg strikket over jul, enda ei lue, men denne gang til MEG! Igjen så er det et Woolly Wormhead design, Aeonium fra hennes Twisted Woolly Toppers kolleksjon.
Og med dette er min kjærlighetsaffære med Woolly Wormhead over, for denne gang…
Update: The winner has been announced on FB and twitter, husband gets the Tricable hat, and Lynn Parks gets lovely yarn! / Vinneren har nå blitt nevnt på FB og twitter, mannen får Tricable lua og Lynn Parks får deilig garn!
Seems like this blog has been hibernating for a few weeks. Why? Well, I could give you all those my-life-is-so-busy-and-hectic-and-filled-with-commitments reasons, but I kind of feel that this is not it. I mean, people in general are quite busy, and lots of busy people manage to maintain their blogs. Short, fun, angry, happy, lovely, stupid statements are being published every day, so why do I sometimes need weeks if not months to update mine? Notice that first adjective over there, short, now you see I suspect this to be the key term here, short. I lack the ability to be short. One of my major challenges at the screenwriter course as well, is being short, and believe me you have to be able to be short to produce good screenplays. I’ve never been short, personally I believe that I’m a pretty good storyteller but someone (husband) has tried to tell me again and again that my stories tend to go on forever, oh well ignore him….
So my New Year resolution is to practice being short, I might even challenge my self trying to post short entries regularly with a given dead line. But not yet, not today, I feel this long endless entry coming up, not to worry though, this is a competition entry, and we all love those don’t we?
—–
Denne bloggen ser ut til å ha gått i dvale for ei stund. Hvorfor? Vel, jeg kan jo gi en sånn jeg-er-så-travelt-opptatt-for-tida-grunn, men jeg har på følelsen at det ikke er helt riktig. Jeg mener, folk generelt er jo travelt opptatt med ting, og det er mange travle mennesker som fremdeles greier å holde bloggen sin oppdatert. Korte, morsomme, sinte, glade, nydelige og dumme meldinger publiseres jo hver dag, så hvorfor trenger jeg uker og av og til måneder for å oppdatere bloggen min? Legg merke til det første adjektivet jeg nevnte over her, korte, du skjønner jeg tror det er selve nøkkelordet her, kort. Jeg mangler fullstendig evnen til å være kort. En av mine største utfordringer når jeg følger manusutviklingskurset er også det å være kort, og tro meg, du må være i stand til å fatte deg i korthet skal du skrive gode filmmanus. Jeg har aldri vært kort, personlig så tror jeg at jeg er en innmari god historieforteller, men noen (min mann) har prøvd å fortelle meg igjen og igjen at historiene mine har en tendens til å vare evig, pytt sann blås i det…
Så mitt nyttårsforsett er å øve meg på å være kort. Det kan godt hende at jeg faktisk utfordrer meg selv med å skulle jevnlig legge ut korte innlegg her, med gitt tidsfrist. Men ikke enda, ikke i dag, for i dag kjenner jeg på meg at et lengre uendelig innlegg er på vei, ikke bli oppgitt, det er nemlig et konkurranse innlegg, og alle liker jo konkurranser ikke sant?
Lately I’ve been working on my husband’s Christmas gift, he wished for a hat so a hat it is. I’ve noticed that some knitters tend to become addicted to certain projects or styles, I know there’s a lot of dedicated sock knitters out there, or those who swears to shawls and whip up several of those enormous intricate lacy projects every year, some won’t knit nothing but doll clothes, me, I’ll practically knit anything as long as I love it and I tend to like garments like sweaters and cardigans. But, to be honest, a hat addiction is lurking in the background just waiting for the right moment to bite me, and that is totally Woolly Wormhead’s fault. Now, I’ve done quite a few of her hats before, but now the wish list is growing just as fast as my husband’s hat is being knit. There’s a hat for my daughter, a hat for my son, and at least two hats for me on the list, and why, because Woolly Wormhead’s designs are just so utterly cool!!! When designing her hats she constructs three-dimensional shapes, which are so cleverly put together that every project turns out to be an intriguing and fun knitting experience. A few days ago I came up with a pre-Christmas give away in tribute to Woolly Wormhead. Via twitter, facebook and Ravelry I announced that the first one to guess which of her designs I’d chosen for my husband’s hat would win a hank of the gorgeous Tuhu by Mirasol, which is the yarn I’m using for his hat. I did get a few responses, but no one was even close to which hat is the right one. I’m thinking maybe such a broad question isn’t fun enough, after all there are nearly 200 designs to choose from. So I’m trying to spice up this competition a bit and here’s how it goes:
—–
I det siste så har jeg strikket på mannens julegave, han har ønsket seg ei lue, så da blir det lue. Jeg har lagt merke til at enkelte strikkere rett og slett blir avhengig av enkelte stiler og prosjekt, det er en haug med dedikerte sokkestrikkere der ute, og så har du de som sverger til sjal og kommer opp med mange slike store intrikate blondestrikk prosjekter hvert år, noen vil ikke strikke noe annet enn dukkeklær, jeg, jeg er stort sett altetende når det gjelder strikking, så lenge jeg forelsker meg i prosjektet, men også jeg har en tendens til å ende opp med gensere og cardiganer igjen og igjen. Men, for å være ærlig, en lueavhengighet smyger seg rundt i bakgrunnen her og er klar til å bite til i det rette øyeblikket, og det er ene og alene Woolly Wormhead sin feil. Jeg har faktisk strikket et par av modellene hennes tidligere, men ettersom lua til mannen vokser, vokser også lueønskelista. Der står det ei lue til dattera, ei lue til sønnen, og minst to luer til meg selv allerede, og hvorfor? Fordi Woolly Wormheads sine luer er bare så avsindig kule!!! Når hun designer luene sine konstruerer hun tredimensjonale former som er så snedig satt sammen at hvert prosjekt ender opp som et spennende og ikke minst morsomt strikkeeventyr. For noen dager siden kom jeg opp med en idé til en førjulsutfordring til ære for Woolly Wormhead. På twitter, facebook, og Ravelry annonserte jeg at den første som kunne gjette hvilket av hennes design jeg hadde valgt til mannens lue skulle få ei hespe av det nydelige Mirasolgarnet Tuhu, som er det garnet jeg bruker til lua. Jeg fikk noen få forslag, men ingen var i nærheten av det riktige svaret. Jeg tenker at kanskje så var spørsmålet for vidt til å være morsomt, tross alt det er jo nærmere 200 modeller å velge mellom. Så nå prøver jeg å sprite opp denne konkuransen litt og sånn er det:
As I’m about to tell you, this is a really busy fall. So busy I haven’t been able to update the blog and tell you all about the wonderful wonderful event that took place a few weeks ago at the Thames Festival, the Craft Trail. I told you that I was attending though, and if you are curious to find out how it was, have a look at what Tanya wrote about it over at Strikk Handknits, she also managed to take some great pictures, so enjoy!
Funny how life almost unnoticeable shifts through different faces. Sometimes you look a few years back and think ”I was a completely different person then” followed by a ”what happened?” Those of you who have read this blog for a while know that my family and I have gone through some massive changes lately, moving to a new country and setting up the yarn shop. Even though I’ve published this blog for many years now I just realised that I haven’t been too elaborative on what I used to do, what I’ve changed from. This might not be so strange, focusing on this blog as a knitting blog it didn’t seem relevant to share other parts of my life like what used to be my profession, but lately I really missed who I used to be and again I’ve tried to make some changes.
Dette er en virkelig travel høst! Så travelt har det vært at jeg ikke har rukket å oppdatere bloggen og fortelle om det flotte arrangementet som fant sted under the Thames Festival, The Craft Trail. Jeg fortalte jo at jeg skulle dit, og hvis du er nysgjerrig på hvordan det var så foreslår jeg at du tar en titt på hva Tanya skrev om dette på sin blogg Strikk Handknits.
Rart hvordan livet nesten umerkelig glir inn i ulike faser. Noen ganger ser man tilbake og tenker “Jeg var en helt annen da” etterfulgt av et “hva skjedde?” De av dere som har lest denne bloggen ei stund vet at min familie og jeg har gått igjennom store forandringer ved å flytte til et nytt land og åpne garnbutikken her. Selv om jeg har skrevet denne bloggen i mange år nå, så slo det meg at jeg har ikke vært så tydelig på hva jeg pleide å gjøre tidligere, hva vi dro i fra. Dette er kanskje ikke så rart siden hovedfokuset i bloggen er strikking. Andre deler av livet mitt har kanskje ikke vært så relevant å dele, som hva jeg har jobbet med tidligere, men i det siste så har jeg virkelig savnet hvem jeg pleide å være og så igjen prøver jeg å gjøre noen forandringer.
I used to be a filmmaker. My education is within film and media, and I have for the last ten years worked with independent productions. Together with a dear friend I owned a production company in Norway: Maya Momentum. As you can see by watching our show reel, we made documentaries and music productions.
Jeg var en filmskaper. Utdannelsen min er innen film og media, og de siste ti årene eller så har jeg jobbet med uavhengig filmproduksjon. Sammen med en god venn eide og drev jeg et produksjonsselskap, Maya Momentum AS. Som du kan se så produserte vi for det meste dokumentarer og musikkproduksjoner.
When I moved to London I planned to apply for jobs within the industry here, but I just couldn’t figure out where to begin. Coming from a tiny film environment in Norway the huge London scene turned out to be so overwhelming. Opening the knitting shop just seemed like the most logical thing to do. Now, don’t get me wrong, I absolutely love my job. I’m very proud of the shop and how it has progressed from a tiny market stall, after all knitting is a huge passion of mine. But it does feel like a small piece of me died when I decided not to pursue filmmaking, and this has made me very very sad. I realised that I need to tell stories to be happy!
This fall is a very busy one. Knit with attitude is celebrating its first birthday, and I’ve gone back to the university to do a second Masters, this time in screenwriting. So, if you don’t mind, I plan to broaden the focus of this blog. This is still a knitting blog, but I’ll write a bit about my film ventures as well. As in my life, there has to be room for both!
Da jeg flyttet til London planla jeg å søke på mediarelaterte jobber her, men jeg greide ikke å finne ut hvor jeg i det hele tatt skulle begynne å lete. Med bakgrunn i det bittelille filmmiljøet i Norge, ble industrien her rett og slett overveldende. Å åpne garnbutikken virket som det mest logiske å ta tak i. Ikke misforstå meg nå, for jeg simpelthen elsker jobben min. Jeg er veldig stolt over butikken og hvordan den har vokst fra den lille markedsbua som jeg startet med. Tross alt, strikking er en av mine store lidenskaper. Men det føles som om en liten del av meg døde da jeg ga opp å forfølge det å skulle jobbe med film, og dette har igjen gjort meg veldig trist. Jeg har innsett at jeg er nødt til å kunne fortelle historier for å være lykkelig!
Som sagt, denne høsten er veldig travel. Knit with attitude feirer sin første fødselsdag, og jeg har blitt student igjen for å ta min andre mastergrad, denne gang i manusutvikling. Så derfor håper jeg at du ikke har noe imot at jeg utvider fokuset i bloggen også. Dette er fremdeles en strikkeblogg, men jeg har veldig lyst til å skrive litt om filmdrømmen også. Som i livet mitt, så må det jo være rom for begge deler.
By the way, did I mention the birthday? Yes I did! You are all invited to the grand birthday celebration that will take place in the London shop Tuesday 11th! There will be wine, maybe cake, but best of all: a massive SALE! Reduced prices on absolutely ALL the yarn that I stock.
And for those of you who can’t come to the shop, the sale is of course happening online as well, not for one but for three whole days: October 10th – 12th
Forresten, nevnte jeg bursdag? Ja, det gjorde jeg! Du er herved invitert til den store ettårsfeiringen som vil finne sted i butikken Tirsdag 11. oktober. Det vil bli servert vin, kanskje blir det kake, og det beste av alt: et massivt salg! Det blir reduserte priser på absolutt alle garn i butikken.
Og får du ikke til å komme til London, så er det selvfølgelig salg i nettbutikken også. Ikke bare i én dag, men i tre hele dager til ende, 10. – 12. oktober.
There is this brilliant initiative launching this week end, and I’m so lucky to be part of it!
A group of independent craft collectives have joined forces to promote crafts at the Mayor’s Thames Festival along the Southbank on 10th and 11th September 2011.
A Craft Trail has been developed, which allows visitors to follow a map to discover the huge variety of handmade goods on offer, learn more about the processes behind the making of them and, most importantly, have some fun along the way! If you’re lucky you might even get a goodie bag filled with lovely crafty stuff! For all information needed, and to download the map, please visit the Craft Trail.
Knit with attitude is collaborating with the ever so talented Tanya, the woman behind Strikk Handknits, and we’ll be there with a stall packed with everything knitting! You can find us at the Sannapanda camp in the Craft HQ, just follow the map. So if you happen to be in London, do come by and say hello!
Det lanseres et genialt initiativ denne helga, og jeg er så heldig å være en del av det hele.
Ulike kollektiv av uavhengige kunstnere og håndverkere har gått sammen for å promotere sine arbeider under
the Mayor’s Thames Festival 10. og 11. september. En håndverks løype har blitt utviklet i form av et nydelig illustrert kart, hvor man ved å følge dette kan få innblikk i hva som blir laget, hvordan dette skjer og også få prøve selv underveis. Hvis du er heldig kan du også ende opp med å få en “goodie bag” fyllt med herlige saker. På the Craft Trail sidene finner du all informasjon du trenger, og også et nedlastbart kart i stor størrelse.
Knit with attitude samarbeider med nydelige Tanya, kvinnen bak Strikk Handknits, og vi kommer til festivalen med en velfylt bod! Du finner oss i Sannapandacampen ved the Craft HQ, følg kartet så finner du oss. Skulle du tilfeldigvis befinne deg i London denne helga, så er det bare å komme og si hei!
So we’re back from our summer holiday in Norway, and as you can tell we had a magnificent time!
What about you, how was your summer?
Vi er tilbake fra vår årlige sommerferie i Norge, og som du kan se så har vi hatt en fantastisk ferie! Hva med deg, hvordan var din sommer?
So finally there are some finished knitting to show off! Remember this one, Maya’s sexy vest, then you might remember that I was not very happy about the end result except from that I really fell in love with the yarn – Debbie Bliss Eco Baby 09. And as soon as the vest was finished I decided to frog it and use the yarn for something different. As you can see on my face, I’m much more pleased with this one. The patterns for both my failed vest and this The Karma Tank can be found in Custom Knits by Wendy Bernard.
Endelig har jeg noen ferdige prosjekt å vise frem! Husker du denne, Maya’s sexy vest, da husker du kanskje at jeg ikke var særlig fornøyd med hvordan den ble seende ut, bortsett fra at jeg forelsket meg fullstendig i garnet – Debbie Bliss Eco Baby 09. Så snart vesten var ferdig bestemte jeg meg for å rekke opp og bruke garnet til noe annet. Som du kan se på ansiktsutrykket mitt så er jeg mer fornøyd med det nye prosjektet. Mønstrene til både den mislykkede vesten og denne The Karma Tank finner du i Custom Knits av Wendy Bernard.
Not only that, I’ve finished another one of Wendy’s designs from this book, The Favorite Cardigan. If you have a look at my project page over at Ravelry, you can read my comments on all my projects from this book and I have to be honest and say that there have been a few issues with the shaping, but over all I’m pleased with how the end results turned out. Now, over to other books and new ventures!
Ikke bare det, jeg har gjort ferdig enda en av Wendys modeller fra denne boka, The Favorite Cardigan. Hvis du tar en titt på prosjekt sida mi inne på Ravelry så kan du lese de kommentarene jeg har på mine prosjekt fra denne boka, og jeg må være ærlig å si at det var enkelte ting jeg ikke har vært så fornøyd med, men i det store og hele syns jeg at sluttresultatene ble fine. Nå er jeg klar for andre bøker og nye utfordringer!
