The world according to MayaB

Our stay in this wonderful city is coming to an end. I have to admit that though it will be nice to come home to Norway again, I really would like to keep on living in London. We have obligations back home which we need to attend to; I’m delivering my master degree this Christmas, and my Love has some exams he needs to complete. But to be honest, the only one being eager to go home is Nemi; she’s really looking forward to see her grandparents and her old friends again. Well we decided to revue the situation at New Year to see if we might go back to live here for good, or maybe we’ll end up somewhere completely different, time will tell. Anyway, at the moment we are busy packing our stuff and getting ready to move out of the flat. We’re moving out this weekend and we’ll be living at some friend’s house for our last 14 days here. This also meant that I had to go through my knitting gear, and just look at this. I brought just one project when I moved here, and had decided that I would only work on one project at the time. Since I was just staying for a year I didn’t want to end up with too much stash and no possibility to bring it back with me. Yeah right! The other day my Love had to go buy a XXXL bag that we could pack everything in. I’ve donated a plastic bag of yarn to Nemi’s nursery, the rest of the stuff is coming home with me.

I know I’m really late completing my Sexy Summer project, but look it’s almost done, I just have the finishing left to do. Now I’m going for a sexy fall instead, cause all the huge projects are packed away and will not be taken out again until I’m back home. To remind you all of how the final result is supposed to end up I’ll show you the picture from Vogue Knitting again, the Purple Perfectica dress is from the Holliday issue 2006. For my last days here in London I’ve chosen a smaller and easier to carry project, which I will tell you about next time.

By the way, I’m going to the hospital tomorrow and hopefully my cast will come off, that is if everything has healed. I can’t wait to have my leg breathing again, and I’ve been really inpatient for this to happen the last week. So cross your fingers for me, please.

Nå nærmer det seg slutten på vårt opphold i London. Jeg må innrømme at selv om det blir hyggelig å komme hjem til Norge igjen, så kunne jeg virkelig ha tenkt meg å fortsette å bo her i denne fantastiske byen. Vi har derimot forpliktelser hjemme som vi er nødt til å følge opp, jeg leverer masteroppgaven min til jul og min Kjære har noen eksamener som han skal fullføre også. Men for å være helt ærlig så er Nemi den eneste som virkelig gleder seg til å komme hjem, hun er veldig ivrig etter å få treffe besteforeldre og gamle venner igjen. Vi har bestemt oss for å gjøre en ny vurdering av situasjonen til nytt år for å se om vi kanskje kan dra tilbake hit til London for godt, eller kanskje vi ender opp et helt annet sted… Hvem vet, tiden vil vise. Uansett så er vi akkurat nå opptatt med å pakke sammen sakene våre for å flytte ut av leiligheten her. Vi skal bo hos noen venner de siste to ukene før vi så reiser hjem. Det betyr at jeg måtte gå igjennom strikkekurven her i går. Ja, kurv og kurv Fru Blom. Og jeg som bare tok med meg et prosjekt når jeg kom hit og lovte meg selv høyt og tydelig at jeg ikke skulle begynne på noe nytt før det forrige var ferdig. Vi skulle jo ikke samle opp noe særlig når vi bare skulle være her i et år, og tross alt bare får med oss det vi selv kan bære når vi nå reiser hjem igjen. Vel, i går måtte min bedre halvdel ut å kjøpe en ekstra stor bag som jeg kunne pakke sakene i, jeg har donert en plastikkpose med garn til Nemi sin barnehage, resten blir med meg hjem.

Og foresten, i morra skal jeg på sykehuset og forhåpentligvis få av gipsen, det vil si hvis alt har grodd da. Jeg er så utålmodig etter å få luft på leggen igjen, og ikke minst etter å få lov til å trø på foten etter seks måneder på krykker. Så gode tanker og kryssede fingre mottas med stor takk.

Have a look at these pictures from Maskerade. This is an example of happy street art on a high level! And why is street art so important? Because our cities are selling out our public spaces, and with this our room for individual expression, to huge companies like Clear Channel. Clear Channel and others alike earn their huge profits by filling our vision with huge commercial posters, polluting our visual environment, and monopolizing the right to use visual statements as a means of expression. If you try to express an oppinion by putting up a poster, painting grafitti or using other artistic ways of expression in a public space you will mostly end up with a huge fine.
Luckily there are movements engaging in the work against visual pollution through power structures, and one of these are Adbusters. You can learn more about their work and how to engage by visiting their site. You can learn more about their work and how to engage by visiting their site. So with this entry I hope to encourage all of you to go out and claim back our public space!

Se disse bildene fra Maskerade . Dette er gatekunst og aktivisme på høyt nivå! Og hvorfor er gatekunst viktig? Jo fordi myndighetene i våre byer selger våre offentlige rom til høystbydende, og med det hindres våre muligheter til å uttykke oss. Selskaper som Clear Channel profitterer enormt på å fylle vår synsfelt med enorme reklameplakater, forurenser med dette vårt visuelle miljø og monopoliserer retten til å bruke det visuelle som utrykksmiddel. Hvis du prøver å utrykke en mening eller et budskap ved å klistre opp en plakat, lage graffiti eller ved andre utrykk i det offentlige rom vil du mest sannsynlig ende opp med en diger bot. Heldigvis er det flere bevegelser som arbeider mot visuell forurensing gjennom kommersielle maktstrukturer, en av disse er Adbusters. For å finne ut av hva de driver med kan du bare klikke på navnet, det ser dessverre ut som om norske Adbusters er uvirksom for øyeblikket så derfor har jeg linket til den internasjonale hovedsiden. Her i Norge var det utrolig lite motstand og oppmerksomhet i det Clear Channel gjennomførte sine “raid” og inngikk kontrakter med de fleste store byene her til lands. Bare Bergen endte opp med å nekte Clear Channel tilgang til byens visuelle miljø. Og her kan dere se hvordan Clear Channel responderte på at noen hadde mot nok til å gå i mot dem. Hurra for Bergen sier nå jeg, og mens vi venter på at Clear Channels kontrakter skal gå ut i de andre byene (noe som kan ta opptil 15 år enkelte steder) oppfordrer jeg alle til å gå ut og ta vårt offentlige rom tilbake!

It’s finally live! For a while now I’ve been one of the test members of a new web community for knitters, the Interweave Knits’ Knitting Daily. We have received weekly e-mails updating us on the progress of the new site and giving us the chance to participate in it’s development through polls and feedbacks. It was launched today and I really would like to encourage all of you to go register and have a look. The recourses offered are amazing, among others free patterns and a brilliant stitch guide. What are you waiting for? Now is not the time to linger here on my site (though it’s quite brilliant as well).

Endelig er den oppe og går! I de siste månedene har jeg vært prøvemedlem av et nytt nettsted for strikkere, Interweave Knits sitt “Knitting Daily” Hver uke har vi mottatt nyhetsbrev som har holdt oss oppdatert på prosessen, og som har gitt oss muligheten til å delta i utviklingen gjennom spørreundersøkelser og tilbakemeldinger. Nettstedet ble publisert i dag og jeg anbefaler alle å gå dit for å ta en titt. Siden inneholder masse resurser som maskeguide og gratis mønstre.

I have earlier written about how I believe that being more conscious is the main means for both individual and society to evolve. I also find that reflecting on why we knit, and defining our different reasons for knitting at certain occations, can be a valuable effort if you, like me, seek ways to develop your mind or way of thinking. There are as many reasons for knitting as there are knitters, but one of the areas that definitely needs mote consciousness is the environmental issues. Now I’m not this hippie-flower-power-love-the-nature-chick who preaches the environmental gospel of hugging a tree to feel more whole as a person, but the fact is that there aren’t enough resources on this planet for all of us to maintain our way of living today and still expecting this planet to last. Either we can make sure that just a few privileged people are allowed to live in extreme wealth with the rest of us ending up in poverty and leaving our earth in despair, which in many ways are the direction of which the global (read western) politics are moving. Or we can all reduce our consummation of what we are luckily enough to gain from living on this planet, share what we have equally among us and make sure that the world continue to exist for generations and generations to come. It is clear to me that if we don’t raise attention towards this issue so that each and one of us becomes more conscious about this nothing will change.

Last Sunday me and my family attended Camden Green Fair, of which the intention is precisely to raise attention toward the environmental issue. It was arranged in Regent’s Park, a beautiful and quite large park in London. The day was sunny and warm and the event was absolutely inspirational. There were a few very commercial and large companies displaying their ”green values” at the scene, and a lot of trading from different booths selling this and that. I’m not sure how the healers and tarot-readers fit into the fight for the environment but they definitely added to the fair part of the Green Fair. I guess the money part of this is something you just have to swallow to be able to arrange such a huge event. There were concerts where the sound system was powered by renewable energy, open mic scene where people could speak their mind, and different workshops going on all over the area. My picture presenting the scene doesn’t give justice to the arrangement at all; unfortunately it just covers a small corner of the fair. It was definitely an arrangement for the whole family, with a lot of stuff going on for the kids. As you can see my daughter Nemi is very pleased with the day having had her face painted and taking a trip on the merry-go-round (which was powered by manual energy by the way).

As a knitter it was especially two things happening that drew my attention. One of these was of course the wool camp, where you could follow the ”road” from sheep to fabric. They showed everything from cutting the cheeps to carving the wool, and finally demonstrating both spinning and felting. Nemi tried out the carving and felting of wool, and made a small blanket for her doll. The other camp that quickly got my attention was the alternative clothing workshop where they taught weaving with second-hand fabrics, simple sowing and mending and of course knitting. Let me introduce you all to Shaun the Sheep, he’s the one at the left in the picture with the knitters. The knitters had a fundraising where you could have your picture taken together with Shaun, all the income from this went to the Wallace and Gromit Children’s Foundation.

As we were walking through the area spending the day at the fair, me and my husband were talking about how inspirational this arrangement was, and which effect it could have on people if these kinds of fairs were arranged and established often and all over. Being a happening which included both non-profit and commercial activities different ways of raising money to pay for it shouldn’t be that hard to find. Not to underestimate the commercial value it gives to certain participants being able to put their businesses on display. I will definitely put some thought into it to see if that is something I could initiate in my hometown in Norway, and with this entry I hope I have inspired others to do the same.

Tidligere har jeg skrevet om hvordan jeg tror at både individet og samfunnet er avhengig av en økt bevissthet for å kunne utvikles. Jeg finner at det å reflektere over hvorfor vi strikker, det å analysere egne handlinger, kan være et middel for å utvikle egen bevissthet. Det er like mange grunner til å strikke som det er strikkere, men et område som definitivt trenger mer oppmerksomhet i form av økt bevissthet er hvordan vi forholder oss til miljøet. Nå er ikke jeg en sånn hippie-flower-power-elsk-naturen-som-din-neste predikant som oppfordrer folk til å gå ut for å klemme trærne, men faktum er at det er ikke nok ressurser på denne jorda til at man kan forsvare den levestandarden vi fører i vesten, og fremdeles forvente at jorda skal overleve. Enten så må vi sikre at en slik levestandard bare komme noen få privilegerte mennesker til gode, og at meste parten av oss lever i fattigdom samtidig som vi ødelegger jorda vår. Slik jeg ser det er vi allerede godt i gang med dette gjennom dagens vestlige politikk og den retningen som denne utvikles i. Eller så må forbruket ned, vi må dele i mellom oss det vi har, og sørge for at jorda blir utnyttet på en bærekraftig måte til gode for kommende generasjoner. Det som er klart for meg er at hvis vi ikke retter oppmerksomhet mot dette så vil ingenting skje, og da kan vi heller ikke forvente noen endring fra dagens situasjon.

I løpet av dagen diskuterte jeg og min kjære hvor inspirerende det var å delta på et slikt arrangement, og hvilken effekt det kunne ha hvis man arrangerte slike festivaler ofte og over alt. Siden dette arrangementet inkluderte både kommersielle og ikke-kommersielle aktører burde det være forholdsvis enkelt å finne finansiering, for ikke å snakke om promoteringsfordelene man oppnår ved å delta som bedrift. Å delta på festivalen inspirerte meg til å tenke at dette faktisk er noe jeg kan engasjere meg i med tanke på egen hjemby i Norge, og jeg håper at andre også har latt seg inspirere gjennom å lese dette innlegget. Hvem vet, kanskje vi neste sommer vil se at Grønne Festivaler popper opp både her og der?