A love affair

Posted in Finished on 01/13/2012 12:16 pm by MayaB

First of all; a belated happy New Year to all of you! I hope the new year brings peaceful knitting with no dropped stitches or tangles, and may all your chosen film screenings turn out to be brilliant. I had so much fun with the give away before Christmas, posted in my last entry, and I really enjoyed all the guesses popping in on my Facebook and Twitter accounts. So I’m thinking that showing off the final result would be a good way to kick off the blog this year. I managed to finish the hat in time for Christmas and my husband was the very happy receiver of the Tricable hat by Woolly Wormhead from her latest collection Bambeanies. Since I’m on a roll showing off let me also throw in a few pictures of what else I knitted this Christmas, another hat, this time for ME! Again a Woolly Wormhead design, the Aeonium from her Twisted Woolly Toppers collection.

And with this my love affair with Woolly Wormhead is over, for now…

Først av alt, et forsinket godt nytt år til dere alle sammen! Jeg håper det nye året bringer fredfylt strikking uten floker eller mistede masker, og må hver filmvisning du går på vise seg å bli absolutt glimrende. Jeg syns det var så morsomt å lage konkurranse før jul, lagt inn i det forrige innlegget her på bloggen, og det var fornøyelig å se de ulike svarene poppe opp på Twitter og Facebook sidene mine. Så jeg tenker at å vise frem det endelige resultatet er en fin måte å kickstarte bloggen på i år. Jeg greide å få lua ferdig i tide, og min kjære ble den lykkelige mottaker av Tricablelua av Woolly Wormhead fra hennes siste mønstersamling Bambeanies. Siden jeg er så godt i gang skal jeg også vise frem hva annet jeg strikket over jul, enda ei lue, men denne gang til MEG! Igjen så er det et Woolly Wormhead design, Aeonium fra hennes Twisted Woolly Toppers kolleksjon.

Og med dette er min kjærlighetsaffære med Woolly Wormhead over, for denne gang…


 

Being short (and a competition)

Posted in Contest, Knit with attitude, Social media, Work in progress, Yarn on 12/21/2011 06:10 pm by MayaB

Update: The winner has been announced on FB and twitter, husband gets the Tricable hat, and Lynn Parks gets lovely yarn! / Vinneren har nå blitt nevnt på FB og twitter, mannen får Tricable lua og Lynn Parks får deilig garn!

Seems like this blog has been hibernating for a few weeks. Why? Well, I could give you all those my-life-is-so-busy-and-hectic-and-filled-with-commitments reasons, but I kind of feel that this is not it. I mean, people in general are quite busy, and lots of busy people manage to maintain their blogs. Short, fun, angry, happy, lovely, stupid statements are being published every day, so why do I sometimes need weeks if not months to update mine? Notice that first adjective over there, short, now you see I suspect this to be the key term here, short. I lack the ability to be short. One of my major challenges at the screenwriter course as well, is being short, and believe me you have to be able to be short to produce good screenplays. I’ve never been short, personally I believe that I’m a pretty good storyteller but someone (husband) has tried to tell me again and again that my stories tend to go on forever, oh well ignore him….

So my New Year resolution is to practice being short, I might even challenge my self trying to post short entries regularly with a given dead line. But not yet, not today, I feel this long endless entry coming up, not to worry though, this is a competition entry, and we all love those don’t we?

—–

Denne bloggen ser ut til å ha gått i dvale for ei stund. Hvorfor? Vel, jeg kan jo gi en sånn jeg-er-så-travelt-opptatt-for-tida-grunn, men jeg har på følelsen at det ikke er helt riktig. Jeg mener, folk generelt er jo travelt opptatt med ting, og det er mange travle mennesker som fremdeles greier å holde bloggen sin oppdatert. Korte, morsomme, sinte, glade, nydelige og dumme meldinger publiseres jo hver dag, så hvorfor trenger jeg uker og av og til måneder for å oppdatere bloggen min? Legg merke til det første adjektivet jeg nevnte over her, korte, du skjønner jeg tror det er selve nøkkelordet her, kort. Jeg mangler fullstendig evnen til å være kort. En av mine største utfordringer når jeg følger manusutviklingskurset er også det å være kort, og tro meg, du må være i stand til å fatte deg i korthet skal du skrive gode filmmanus. Jeg har aldri vært kort, personlig så tror jeg at jeg er en innmari god historieforteller, men noen (min mann) har prøvd å fortelle meg igjen og igjen at historiene mine har en tendens til å vare evig, pytt sann blås i det…

Så mitt nyttårsforsett er å øve meg på å være kort. Det kan godt hende at jeg faktisk utfordrer meg selv med å skulle jevnlig legge ut korte innlegg her, med gitt tidsfrist. Men ikke enda, ikke i dag, for i dag kjenner jeg på meg at et lengre uendelig innlegg er på vei, ikke bli oppgitt, det er nemlig et konkurranse innlegg, og alle liker jo konkurranser ikke sant?

Lately I’ve been working on my husband’s Christmas gift, he wished for a hat so a hat it is. I’ve noticed that some knitters tend to become addicted to certain projects or styles, I know there’s a lot of dedicated sock knitters out there, or those who swears to shawls and whip up several of those enormous intricate lacy projects every year, some won’t knit nothing but doll clothes, me, I’ll practically knit anything as long as I love it and I tend to like garments like sweaters and cardigans. But, to be honest, a hat addiction is lurking in the background just waiting for the right moment to bite me, and that is totally Woolly Wormhead’s fault. Now, I’ve done quite a few of her hats before, but now the wish list is growing just as fast as my husband’s hat is being knit. There’s a hat for my daughter, a hat for my son, and at least two hats for me on the list, and why, because Woolly Wormhead’s designs are just so utterly cool!!! When designing her hats she constructs three-dimensional shapes, which are so cleverly put together that every project turns out to be an intriguing and fun knitting experience. A few days ago I came up with a pre-Christmas give away in tribute to Woolly Wormhead. Via twitter, facebook and Ravelry I announced that the first one to guess which of her designs I’d chosen for my husband’s hat would win a hank of the gorgeous Tuhu by Mirasol, which is the yarn I’m using for his hat. I did get a few responses, but no one was even close to which hat is the right one. I’m thinking maybe such a broad question isn’t fun enough, after all there are nearly 200 designs to choose from. So I’m trying to spice up this competition a bit and here’s how it goes:

  • Have a look at my WIP picture above, then compare with Woolly Wormhead’s designs, you can find them on her Ravelry page or on her own site.
  • When you have your suggestion ready, please follow MayaKnits on twitter or like Knit with attitude’s Facebook page, then enter your suggestion on either site. It’s easier for me to hold track of who’s first using these sites, so this time you can’t submit your answer here on the blog. (although I’ll be very happy if you take the time to write me a comment).
  • The first one who guesses the correct design wins two skeins of Tuhu by Mirasol, which is the yarn I use and the amount I need to finish my husband’s hat.
  • The competition runs until the right answer comes up and the winner is announced.
    You can submit as many suggestions as you wish.

    • —–

    I det siste så har jeg strikket på mannens julegave, han har ønsket seg ei lue, så da blir det lue. Jeg har lagt merke til at enkelte strikkere rett og slett blir avhengig av enkelte stiler og prosjekt, det er en haug med dedikerte sokkestrikkere der ute, og så har du de som sverger til sjal og kommer opp med mange slike store intrikate blondestrikk prosjekter hvert år, noen vil ikke strikke noe annet enn dukkeklær, jeg, jeg er stort sett altetende når det gjelder strikking, så lenge jeg forelsker meg i prosjektet, men også jeg har en tendens til å ende opp med gensere og cardiganer igjen og igjen. Men, for å være ærlig, en lueavhengighet smyger seg rundt i bakgrunnen her og er klar til å bite til i det rette øyeblikket, og det er ene og alene Woolly Wormhead sin feil. Jeg har faktisk strikket et par av modellene hennes tidligere, men ettersom lua til mannen vokser, vokser også lueønskelista. Der står det ei lue til dattera, ei lue til sønnen, og minst to luer til meg selv allerede, og hvorfor? Fordi Woolly Wormheads sine luer er bare så avsindig kule!!! Når hun designer luene sine konstruerer hun tredimensjonale former som er så snedig satt sammen at hvert prosjekt ender opp som et spennende og ikke minst morsomt strikkeeventyr. For noen dager siden kom jeg opp med en idé til en førjulsutfordring til ære for Woolly Wormhead. På twitter, facebook, og Ravelry annonserte jeg at den første som kunne gjette hvilket av hennes design jeg hadde valgt til mannens lue skulle få ei hespe av det nydelige Mirasolgarnet Tuhu, som er det garnet jeg bruker til lua. Jeg fikk noen få forslag, men ingen var i nærheten av det riktige svaret. Jeg tenker at kanskje så var spørsmålet for vidt til å være morsomt, tross alt det er jo nærmere 200 modeller å velge mellom. Så nå prøver jeg å sprite opp denne konkuransen litt og sånn er det:

  • Ta en kikk på strikkebildet som jeg har lagt over her, så sammenligner du med Woolly Wormhead sine modeller, de finner du på Ravelrysida hennes eller på hennes eget nettsted.
  • Når du har forslaget ditt klart, følger du MayaKnits på twitter eller liker Knit with attitude’s Facebook side, så avgir du svaret ditt på den sida du har valgt. Det er enklere for meg å holde rede på hvem som er tidsmessig først ved å bruke disse sosiale nettstedene, så denne gangen kan du ikke delta i konkuransen ved å svare her i bloggen (selv om jeg virkelig setter pris på om du tar deg tid til å legge inn ei melding her også).
  • Den første som gjetter riktig design vinner to hesper med Mirasolgarnet Tuhu, som er det garnet jeg bruker og den mengden jeg trenger for å gjøre ferdig mannens lue.
  • Konkuransen varer til riktig svar dukker opp og vinneren blir annonsert. Du kan legge inn så mange forslag som du ønsker.
    •  

    I used to be a filmmaker

    Posted in Family, Knit with attitude, London on 10/06/2011 03:47 pm by MayaB

    As I’m about to tell you, this is a really busy fall. So busy I haven’t been able to update the blog and tell you all about the wonderful wonderful event that took place a few weeks ago at the Thames Festival, the Craft Trail. I told you that I was attending though, and if you are curious to find out how it was, have a look at what Tanya wrote about it over at Strikk Handknits, she also managed to take some great pictures, so enjoy!

    Funny how life almost unnoticeable shifts through different faces. Sometimes you look a few years back and think ”I was a completely different person then” followed by a ”what happened?” Those of you who have read this blog for a while know that my family and I have gone through some massive changes lately, moving to a new country and setting up the yarn shop. Even though I’ve published this blog for many years now I just realised that I haven’t been too elaborative on what I used to do, what I’ve changed from. This might not be so strange, focusing on this blog as a knitting blog it didn’t seem relevant to share other parts of my life like what used to be my profession, but lately I really missed who I used to be and again I’ve tried to make some changes.

    Dette er en virkelig travel høst! Så travelt har det vært at jeg ikke har rukket å oppdatere bloggen og fortelle om det flotte arrangementet som fant sted under the Thames Festival, The Craft Trail. Jeg fortalte jo at jeg skulle dit, og hvis du er nysgjerrig på hvordan det var så foreslår jeg at du tar en titt på hva Tanya skrev om dette på sin blogg Strikk Handknits.

    Rart hvordan livet nesten umerkelig glir inn i ulike faser. Noen ganger ser man tilbake og tenker “Jeg var en helt annen da” etterfulgt av et “hva skjedde?” De av dere som har lest denne bloggen ei stund vet at min familie og jeg har gått igjennom store forandringer ved å flytte til et nytt land og åpne garnbutikken her. Selv om jeg har skrevet denne bloggen i mange år nå, så slo det meg at jeg har ikke vært så tydelig på hva jeg pleide å gjøre tidligere, hva vi dro i fra. Dette er kanskje ikke så rart siden hovedfokuset i bloggen er strikking. Andre deler av livet mitt har kanskje ikke vært så relevant å dele, som hva jeg har jobbet med tidligere, men i det siste så har jeg virkelig savnet hvem jeg pleide å være og så igjen prøver jeg å gjøre noen forandringer.

    I used to be a filmmaker. My education is within film and media, and I have for the last ten years worked with independent productions. Together with a dear friend I owned a production company in Norway: Maya Momentum. As you can see by watching our show reel, we made documentaries and music productions.

    Jeg var en filmskaper. Utdannelsen min er innen film og media, og de siste ti årene eller så har jeg jobbet med uavhengig filmproduksjon. Sammen med en god venn eide og drev jeg et produksjonsselskap, Maya Momentum AS. Som du kan se så produserte vi for det meste dokumentarer og musikkproduksjoner.

    When I moved to London I planned to apply for jobs within the industry here, but I just couldn’t figure out where to begin. Coming from a tiny film environment in Norway the huge London scene turned out to be so overwhelming. Opening the knitting shop just seemed like the most logical thing to do. Now, don’t get me wrong, I absolutely love my job. I’m very proud of the shop and how it has progressed from a tiny market stall, after all knitting is a huge passion of mine. But it does feel like a small piece of me died when I decided not to pursue filmmaking, and this has made me very very sad. I realised that I need to tell stories to be happy!

    This fall is a very busy one. Knit with attitude is celebrating its first birthday, and I’ve gone back to the university to do a second Masters, this time in screenwriting. So, if you don’t mind, I plan to broaden the focus of this blog. This is still a knitting blog, but I’ll write a bit about my film ventures as well. As in my life, there has to be room for both!

    Da jeg flyttet til London planla jeg å søke på mediarelaterte jobber her, men jeg greide ikke å finne ut hvor jeg i det hele tatt skulle begynne å lete. Med bakgrunn i det bittelille filmmiljøet i Norge, ble industrien her rett og slett overveldende. Å åpne garnbutikken virket som det mest logiske å ta tak i. Ikke misforstå meg nå, for jeg simpelthen elsker jobben min. Jeg er veldig stolt over butikken og hvordan den har vokst fra den lille markedsbua som jeg startet med. Tross alt, strikking er en av mine store lidenskaper. Men det føles som om en liten del av meg døde da jeg ga opp å forfølge det å skulle jobbe med film, og dette har igjen gjort meg veldig trist. Jeg har innsett at jeg er nødt til å kunne fortelle historier for å være lykkelig!

    Som sagt, denne høsten er veldig travel. Knit with attitude feirer sin første fødselsdag, og jeg har blitt student igjen for å ta min andre mastergrad, denne gang i manusutvikling. Så derfor håper jeg at du ikke har noe imot at jeg utvider fokuset i bloggen også. Dette er fremdeles en strikkeblogg, men jeg har veldig lyst til å skrive litt om filmdrømmen også. Som i livet mitt, så må det jo være rom for begge deler.

    By the way, did I mention the birthday? Yes I did! You are all invited to the grand birthday celebration that will take place in the London shop Tuesday 11th! There will be wine, maybe cake, but best of all: a massive SALE! Reduced prices on absolutely ALL the yarn that I stock.
    And for those of you who can’t come to the shop, the sale is of course happening online as well, not for one but for three whole days: October 10th - 12th

    Forresten, nevnte jeg bursdag? Ja, det gjorde jeg! Du er herved invitert til den store ettårsfeiringen som vil finne sted i butikken Tirsdag 11. oktober. Det vil bli servert vin, kanskje blir det kake, og det beste av alt: et massivt salg! Det blir reduserte priser på absolutt alle garn i butikken.

    Og får du ikke til å komme til London, så er det selvfølgelig salg i nettbutikken også. Ikke bare i én dag, men i tre hele dager til ende, 10. – 12. oktober.

     

    The Craft Trail

    Posted in Knit with attitude, London on 09/07/2011 10:48 am by MayaB

    There is this brilliant initiative launching this week end, and I’m so lucky to be part of it!
    A group of independent craft collectives have joined forces to promote crafts at the Mayor’s Thames Festival along the Southbank on 10th and 11th September 2011. 
A Craft Trail has been developed, which allows visitors to follow a map to discover the huge variety of handmade goods on offer, learn more about the processes behind the making of them and, most importantly, have some fun along the way! If you’re lucky you might even get a goodie bag filled with lovely crafty stuff! For all information needed, and to download the map, please visit the Craft Trail.
    Knit with attitude is collaborating with the ever so talented Tanya, the woman behind Strikk Handknits, and we’ll be there with a stall packed with everything knitting! You can find us at the Sannapanda camp in the Craft HQ, just follow the map. So if you happen to be in London, do come by and say hello!

    Det lanseres et genialt initiativ denne helga, og jeg er så heldig å være en del av det hele.
    Ulike kollektiv av uavhengige kunstnere og håndverkere har gått sammen for å promotere sine arbeider under
    the Mayor’s Thames Festival 10. og 11. september. En håndverks løype har blitt utviklet i form av et nydelig illustrert kart, hvor man ved å følge dette kan få innblikk i hva som blir laget, hvordan dette skjer og også få prøve selv underveis. Hvis du er heldig kan du også ende opp med å få en “goodie bag” fyllt med herlige saker. På the Craft Trail sidene finner du all informasjon du trenger, og også et nedlastbart kart i stor størrelse.
    Knit with attitude samarbeider med nydelige Tanya, kvinnen bak Strikk Handknits, og vi kommer til festivalen med en velfylt bod! Du finner oss i Sannapandacampen ved the Craft HQ, følg kartet så finner du oss. Skulle du tilfeldigvis befinne deg i London denne helga, så er det bare å komme og si hei!

     

    Glimpse of summer

    Posted in Family, Norway on 09/06/2011 01:35 pm by MayaB

    So we’re back from our summer holiday in Norway, and as you can tell we had a magnificent time!
    What about you, how was your summer?

    Vi er tilbake fra vår årlige sommerferie i Norge, og som du kan se så har vi hatt en fantastisk ferie! Hva med deg, hvordan var din sommer?

     

    Show off!

    Posted in Finished, Yarn on 07/19/2011 01:15 pm by MayaB

    So finally there are some finished knitting to show off! Remember this one, Maya’s sexy vest, then you might remember that I was not very happy about the end result except from that I really fell in love with the yarn – Debbie Bliss Eco Baby 09. And as soon as the vest was finished I decided to frog it and use the yarn for something different. As you can see on my face, I’m much more pleased with this one. The patterns for both my failed vest and this The Karma Tank can be found in Custom Knits by Wendy Bernard.

    Endelig har jeg noen ferdige prosjekt å vise frem! Husker du denne, Maya’s sexy vest, da husker du kanskje at jeg ikke var særlig fornøyd med hvordan den ble seende ut, bortsett fra at jeg forelsket meg fullstendig i garnet - Debbie Bliss Eco Baby 09. Så snart vesten var ferdig bestemte jeg meg for å rekke opp og bruke garnet til noe annet. Som du kan se på ansiktsutrykket mitt så er jeg mer fornøyd med det nye prosjektet. Mønstrene til både den mislykkede vesten og denne The Karma Tank finner du i Custom Knits av Wendy Bernard.

    Not only that, I’ve finished another one of Wendy’s designs from this book, The Favorite Cardigan. If you have a look at my project page over at Ravelry, you can read my comments on all my projects from this book and I have to be honest and say that there have been a few issues with the shaping, but over all I’m pleased with how the end results turned out. Now, over to other books and new ventures!

    Ikke bare det, jeg har gjort ferdig enda en av Wendys modeller fra denne boka, The Favorite Cardigan. Hvis du tar en titt på prosjekt sida mi inne på Ravelry så kan du lese de kommentarene jeg har på mine prosjekt fra denne boka, og jeg må være ærlig å si at det var enkelte ting jeg ikke har vært så fornøyd med, men i det store og hele syns jeg at sluttresultatene ble fine. Nå er jeg klar for andre bøker og nye utfordringer!

     

    In my neighbourhood

    Posted in Family, Ideology and politics, London on 07/08/2011 01:38 pm by MayaB

    As many of you know I live in London, more specifically I live in Stoke Newington. Let me tell you about my neighbourhood. Stoke Newington is like a village within the city, it has an amazing sense of community. I you ask people here why, you’ll get a lot of different answers. Some will explain that since there’s no tube connection people tend to both work and live in the area, not communing to work means that you spend most of your day here and that you will get to your surroundings better. Others will say that the community feel has always been there as Stoke Newington traditionally has been an area with engaged people with a high level of activism and unconventional thinking. Some will tell you that everybody knows everybody and that communication through different media, amongst other our local N16 Magazine, plays a huge role in establishing this extended realm of friends and acquaintances.
    Although I’ve never been an advocate of commercial and capitalist thinking I would like to point out that I also think that the economic culture that surrounds the people of Stokey represents a big part of how we maintain this sense of community.

    Som dere vet så bor jeg i London, mer spesifikt så bor jeg i Stoke Newington. La meg fortelle deg litt om nabolaget mitt. Stoke Newington er som en landsby i byen, et lokalsamfunn med en sterk følelse av fellesskap. Hvis du spør folk om hvorfor så vil du få en rekke ulike svar. Noen vil si at fordi vi ikke har noen undergrunn så pendler folk mindre, de både arbeider og bor i det samme området noe som forsterker følelsen av å høre til. Andre vil påpeke at fellesskapet er noe som alltid har vært der siden Stoke Newington tradisjonelt er et område med engasjerte mennesker som gir et høyt nivå av aktivisme og ukonvensjonell tenkning. Noen vil si at alle kjenner alle og at kommunikasjon gjennom ulike media, som for eksempel lokalbaldet N16 Magazine, spiller en stor rolle ved å etablere en utvidet sfære av venner og bekjente. Og selv om jeg aldri har vært kjent for å prise kommersielle eller kapitalistiske sider ved samfunnet så vil jeg allikevel nevne at jeg tror at den økonomiske kulturen som omgir Stokeys beboere også bidrar til hvordan vi ivaretar felleskapsfølelsen.

    Here in Stokey you know the local butcher and the fishmonger who will gladly offer you their expertise about how to prepare the tastiest of meals, you celebrate the birth of the local shop keeper’s new daughter being given treats when visiting his shop, the stationary shop girl asks how your family is doing (because she actually knows that you have one). The other day, after finishing her school’s sports day, my daughter demanded that we passed by our coffee shop The Coffee Bean to tell the owner Jimmy how well she did, then we bought books as a reward in our local independent book shop LINK where she again got lovely remarks and encouragements from the owner Jo for her efforts. In Stokey we take pride in having a porn free newsagent, Hamdy received massively support from the community when taking on the fight with WHSmith over their distributing magazines to newsagents in pre-packaged selections. We have the best lingerie expert in the world who gives the greatest advice to a loyal circle of customers of mothers, daughters and their daughters too, Roseanne will take one look at you and tell you spot on what bra size you are. The beautiful Androulla will create the most amazing dress especially for you, (and then of course you have the expertise and invaluable advice from the knitting lady around the corner, but that is a another story). I could go on and on…

    I Stokey så kjenner du den lokale slakteren eller fiskehandleren som vil dele sine beste tips for et perfekt måltid med glede, du feirer at han som driver nærbutikken igjen har blitt pappa og blir servert godsaker når du kommer inn, når du er innom stationary (papirvare) butikken blir du spurt om hvordan det går med familien (fordi de vet at du faktisk har en). Her om dagen, etter å ha deltatt på skolens sportsdag, insisterte pia mi på å gå innom kaffesjappa vår for å fortelle innehaveren Jimmy om hvor bra hun hadde gjort det, så gikk vi innom bokhandleren for å kjøpe bok som belønning og der ble hun møtt med enda mer skryt fra Jo som eier den. I Stokey er vi veldig stolte av blad- og avisbutikken som nekter å selge porno. Hamdy fikk massiv støtte fra lokalsamfunnet da han kjempet mot magasingiganten WHSmith som distribuerte sine blader i ferdigpakker noe som gjorde at de enkelte butikkene ikke kunne velge bort blader de ikke ville selge. Vi har verdens beste undertøyekspert (ikke si til henne at jeg sa undertøy, det heter nemlig lingerie) som ved å gi deg ett blikk kan fortelle nøyaktig hvilken BH-størrelse du er. Roseanne er hyppig besøkt av lojale kunder: mødre, døtre og deres døtre igjen. Vakre Androulla vil kreere den mest fantastiske kjole skreddersydd for deg, (og så har du den kunnskapsrike og hyggelige damen som driver garnbutikken rundt hjørnet, men det er en annen historie). Jeg kunne ha fortsatt i det uendelige…

    A few weeks ago the area was introduced to a new developing scheme threatening our variety of independent businesses, there are plans to build a huge Sainsbury’s supermarket, which in the end clearly will drive the independents out of existence. I really can’t see how a Sainsbury’s can match the quality and service offered by our independents, neither can I picture how the independents can compete with a huge supermaket chain like that and survive. What is really positive is that this threat is reinforcing people’s engagement in our community, and the rise of resistance towards this development is impressive. The community response to the Sainsbury plans, Stokey Local is growing bigger everyday, and I truly believe there is a chance to fight this project and win. What really annoys me with this whole process though is the arrogance shown by the developers, refusing to take any resistance seriously. They kept a presentation for the public where they had to face the critique, and they responded by calling the community’s reactions pathetic and concerns trivial,
    One of their arguments for developing is increased consumer choice. Well can someone explain to me what happens when the independents are chased from the area, what choice will be left except from the one Sainsbury represents?

    For noen uker siden ble nabolaget mitt introdusert for et eiendomsprosjekt som direkte truer vårt varierte utvalg av små og uavhengige butikker. Det er planer om å bygge et digert Sainsbury’s supermarket her som åpenbart vil tvinge mange andre ut av drift. (Sainsbury’s er en av de aller største dagligvarekjedene her i England, og kan sammenlignes med Rema 1000s stormarkeder hjemme i Norge) Jeg kan virkelig ikke se hvordan en Sainsbury’s butikk kan tilby noe av den ekspertisen og servicen du mottar hos våre lokalbutikker, men jeg kan heller ikke se hvordan småbutikkene skal kunne konkurrere mot en slik storfisk og overleve. Det som virkelig er positivt er at denne trusselen nå har forsterket folks engasjement og den samlende mobiliseringen mot dette prosjektet er virkelig imponerende. Lokalsamfunnets motinitiativ Stokey Local vokser større og sterkere for hver dag som går, og jeg har virkelig tro på at dette er en kamp som nytter og hvor vi har mulighet til å vinne! Noe som virkelig irriterer meg er den utalte arrogansen til utviklerne, de nekter å ta lokalsamfunnet seriøst. De arrangerte et offentlig presentasjonsmøte hvor de skulle møte kritikken, men deres respons var å kalle nærmiljøets reaksjoner patetiske og deres bekymringer trivielle. Et av utviklernes hovedargumenter er flere valgmuligheter for forbrukerne. Kan noen forklare meg hva som skjer etter at småbutikkene er jaget fra området, hvilke valg er det da igjen bortsett fra det ene som er å handle på Sainsbury’s?

    By now you are probably wondering why I chose to accompany this entry with the pictures shown. Well, the link here is community. Last week end my family and I visited The Cally Festival, a community initiative taking place in Caledonian Road. Now, entering Caledonian Road from Kings Cross you’ll find a lot of small, independent and very trendy shops. But the road is long, and in the other end the scene is a quite different. What we noticed was the many empty shops, somewhere the road looked kind of deserted. The Cally Festival is there to revive the area, and I think the community did a very good job. We spent the whole day at the festival, absorbing everything that went on and truly enjoyed ourselves. I think that by showcasing different community activities and organisations, independent artists and youth projects really opened the public’s eyes to what great potential there is in this area. I’m sure that nothing but good will come out of an event like this. And similar to what is going on in our neighbourhood it showcases the strength of a community raising it’s voice and hopefully taking control and gaining real influence in what direction the area is evolved.

    Nå lurer du sikkert på hvorfor jeg har valgt ut akkurat disse bildene til denne artikelen. Vel, sammenhengen ligger i begrepene “lokalsamfunn” og “fellesskap”. Forrige helg besøkte vi The Cally Festival, et initiativ fra de som arbeider og bor i Caledonian Road, ei gate i London i nærheten av sentrale Kings Cross Station. Hvis du går inn i gata fra den enden som ligger ved Kings Cross så finner du mange små, uavhengige og veldig trendye butikker, men gata er veldig lang og i den andre enden ser det helt annerledes ut. Vi la merke til de mange tomme butikklokalene, noen steder så det nesten ut som om gata var forlatt (og vi prater midt i London her altså). The Cally Festival handler om å gjennopplive området, og jeg syns lokalsamfunnet gjorde en fantastisk jobb. Vi tilbrakte hele dagen der, deltok på flere aktiviteter og hadde det kjempefint. Jeg tror at ved å vise frem de ulike lokale aktvitetene og organisasjonene, kunstnerne, designerne og ungdomsprosjektene, så skapte arrangørene økt oppmerksomhet mot det store potensialet som ligger i området. Jeg er sikker på at bare godt vil komme ut av et prosjekt som dette. Og i likhet med hva som foregår i mitt nabolag så viser dette et styrket lokalsamfunn, som ved å heve en felles stemme kan ta kontroll over og direkte påvirke hvordan utviklinga av eget nærmiljø skal foregå.

    (Picture comments/kommentarer til bildene:
    1 & 2 - I fell in love with Tilly Flop Designs’ knit themed cards and tea towels, and Frikk in his new tiger finger doll / Jeg forelska meg i kort og kopphåndklær med strikketema, og Frikk i sin nye tigerfingerdukke.
    3 & 4 - We’re learning cardiac compression at the first Aid stand/ Vi lærer hjertekompresjon ved førstehjelpsbua.
    5 & 6 - Participating in Vanessa Hubbard aka Alpaca Addict’s workshop, Nemi crocheted a brooch / Vi deltar på strikke workshop, Nemi heklet en brosje.)

     

    Maya’s got a new toy

    Posted in Social media, Technology on 06/25/2011 04:08 pm by MayaB

    Or the title could just as well have been ”mama’s got a new baby”. I might as well admit it; I’m a gadgets person. And even though I hate to admit this one: when it comes to brands I’m a complete Mac geek. Still, to go on and spend so much money on something that practically is ”just” a phone is ridiculous, so I’ve been avoiding the temptation for a long time. Then it occurred to me – this can be useful, I actually need an Iphone as a tool in my everyday life. Let me elaborate.

    Tittelen kunne like gjerne ha vært “Mama har fått en ny baby”. Jeg kan like godt innrømme det; jeg er opptatt av tekniske duppeditter. Og selv om jeg hater å innrømme dette; når det kommer til merkevarer så er jeg en Macnerd. Allikevel, det å bruke så mye penger på noe som tross alt bare er en telefon er rett og slett latterlig, så jeg har unngått fristelsen lenge. Så gikk det opp for meg: dette kan være nyttig, jeg trenger faktisk en Iphone som et verktøy i hverdagen. La meg utdype.

    I’ve been blogging for many years, in the era of cyber world and social networking I’ve been on it like ”forever”. I started my blog back in January 2006, by the way you can actually have a look at my earliest attempts to blog right here http://mayasworld.blogdrive.com/, as it of course is still out there on the never-ending Interweb. So what is my blog? My definition hasn’t changed much over the years; to me a blog is a combination of pictures and words in an independent publication. And do I have words? If you have read my blog for a while you know that I don’t have the ability to be short, I always have a lot to say and so my entries tend to be long. This is also why I try to have good pictures on my blog, to illustrate, to inspire and not at least to balance all my text. Needless to say, all this writing and taking crisp photos takes a lot of time, and the regularity of my posts reflects this. The last year or so I’ve noticed more and more ”instant messaging” blogs; you take a snap shot, type a short message, and publish this on your blog, all using one device – your phone. I don’t plan on making my blog into a collection of short picture-messages, but I do believe that my Mr Maciphone can come in handy trying to increase the number of post each month.

    Jeg har blogget i mange år, i cyberverdenens tidregning har jeg så og si hold på “for alltid”. Jeg startet bloggen min i januar 2006, forresten så kan du ta en titt på mine første forsøk her http://mayasworld.blogdrive.com/, fordi alt ligger selvfølgelig fremdeles ute på det uendelige Internettet. Så hva er min blogg? Min definisjon har ikke endret seg så veldig i løpet av årene, jeg oppfatter min blogg som en samling ord og bilder i en uavhengig publikasjon. Og gjett om jeg har ord? Hvis du har lest bloggen min over tid så vet du at jeg ikke evner å være kortfattet, jeg har alltid så mye å si og dermed blir innleggene mine lange. Derfor prøver jeg å ha gode bilder på bloggen, for å illustrere, for å inspirere og for å balansere all teksten. Det er jo klart at all denne skrivinga og det å ta bilder er tidkrevende, og dette reflekteres i hvor ofte det kommer nye innlegg. I løpet av det siste året har jeg lagt merke til flere og flere “øyeblikksblogger”; du tar et kjapt bilde, skriver en kort melding, og publiserer dette, alt ved å bruke ett verktøy – telefonen din. Jeg planlegger ikke å endre bloggen min til en sånn samling av korte bildemeldinger, men jeg tror at min Mr Maciphone kan bli hendig i et forsøk på å blogge oftere.

    After opening the shop I’ve become more and more active considering social networking too. I’m on twitter and facebook, I’m a member of several web communities, and I read loads of blogs. So no more need to bring my loveable but quite old and fragile Mac, or bring my brilliant but quite heavy camera, a lot of my everyday activities can now be handled in a few moments using my phone. Do you see where I’m going with this, it is absolutely necessary for me to have and Iphone to manage my tasks, right? As you can see, I’ve used a lot of time justifying this to my self, and I really don’t think that my arguments are that bad…really.

    Etter at jeg åpnet butikken har jeg også blitt mer og mer aktiv i ulike sosiale media. Jeg er på twitter og facebook, jeg er med i flere ulike websamfunn og jeg leser veldig mange blogger. Men nå trenger jeg ikke å ta med min kjære men noe utslitte Mac, eller mitt brilliante men tunge fotoapparat, en rekke av mine hverdagslige aktiviteter kan nå håndteres kjapt ved bruk av telefonen min. Ser du hvor jeg er på vei hen med dette, det er absolutt nødvendig for meg å bruke en Iphone for å håndtere de daglige oppgaver, ikke sant? Som du kan se, så har jeg brukt mye tid på å rettferdiggjøre dette for meg selv, og jeg synes virkelig ikke at argumentasjonen min er helt grunnløs heller…virkelig.

     

    Bloglovin

    Posted in Uncategorized on 06/16/2011 06:31 pm by MayaB

    Follow my blog with Bloglovin

    Just a short note to let you all know that my blog can be followed through Bloglovin. You can use Bloglovin to keep track of all your favorite blogs, now how neat is that!

    En veldig kort meldig bare for å la deg vite at nå kan du følge bloggen min via Boglovin. Du kan bruke Bloglovin til å holde deg oppdatert på alle dine favorittblogger, hvor smart er ikke det!

     

    Welcome to the forest!

    Posted in Finished, Fru Forsell, Inspiration, Knit with attitude, London on 06/08/2011 10:35 pm by MayaB

    One of the (few) downsides with moving to a new country and starting all over again is that it can be quite lonely. It is a huge challenge to establish new bonds and get to know people. It might have something to do with our age and our family situation, when having kids you’re not that involved in the social scene anymore, instead of being “out there” you tend to end up on the sofa. At least one of us has to, not knowing someone we could ask to babysit, so a social life together is definitely out of the question. Sure we do have acquaintances, and I meet a lot of lovely and interesting people through attending knitting groups and getting to know the customers in my shop. I also know that this will eventually become different, but I have to admit, sometimes I miss my friends so much. Those close friends that you’ve known for years and years, and who know you.

    Lately I’ve been thinking a lot about a friend of mine, Veslemøy. Veslemøy is a Norwegian name that translates to something Little Maiden. Let me tell you, there is nothing little- or maiden-like with my friend (although I’ve always found her name to be very suitable). She is this powerful, stubborn, big hearted and very wise woman, one of those who will go through life’s difficulties with her head lifted high, no matter what. She will also encourage you, utter those right words in the right occasion, just to make you lift your head higher too. But what I absolutely adore about my friend is her creativity, she is a fountain of creativity. There are absolutely no limits for her ideas, and when she gets them, she most likely will see them through as well. We used to live in the same neighbourhood and we used to share a studio, you might remember that I wrote about the opening back then. It seems to me like Veslemøy is the kind of person who comes up with a creative idea first. Long before knitting graffiti as a concept was known, Veslemøy had a bike covered in knitting standing in her backyard to put a smile on peoples’ faces. And when I came to London I found bags and belts of recycled tires being hyped as fashion’s next big thing, but Veslemøy made incredible cool tractor tire bags ages ago. Her creative label is “Velkommen til skogen!” which in English means “Welcome to the forest!” Reading this entry you’ll soon see how these three words in the combination with meeting someone new triggered my brain and made Veslemøy very present although she’s quite far away.

    En av de (få) negative sidene ved det å flytte til et nytt land og starte på nytt er det at det kan være ganske ensomt. Det er en utfordring å skulle knyte nye bånd til nye mennesker. Det har nok noe med alder og familiesituasjon å gjøre, når man har barn er man ikke så sosialt aktiv lengre, i stedet for å være “ute” ender man opp på sofaen. I hvert fall ender én av oss der, når man ikke kjenner noen som kan være barnevakt så er i hvert fall et sosialt liv sammen helt uaktuelt. Selvfølgelig så har vi bekjente, og jeg treffer jo mange hyggelige og spennende mennesker gjennom strikkegrupper og ved å bli kjent med kundene mine i butikken. Jeg vet jo at denne ensomheten er forbigående og at jo lengre vi blir her jo mer annerledes vil det bli, men jeg må innrømme at av og til så savner jeg vennene mine noe voldsomt. De nære vennene som man har kjent i årevis, og som gjensidig kjenner deg ut og inn.

    I det siste har jeg tenkt mye på ei venninne av meg, Veslemøy. I den engelske teksten over har jeg forsøkt å oversette navnet hennes, og endte opp med noe som “lille jomfru”, men la meg forsikre deg om at det finnes ikke noe smått eller jomfruaktig over Veslemøy (selv om jeg alltid har funnet navnet hennes merkelig treffende). Hun er ei sterk, sta, storhjertet og veldig smart dame, av den typen som vil gå gjennom livets vanskeligheter med hodet høyt hevet, alltid. Hun vil også oppmuntre andre, ytre de riktige ordene til rett tid og sørge for at andre også løfter hodet litt høyere. Det jeg virkelig beundrer hos Veslemøy er hennes kreativitet, hun er rett og slett en kreativ fontene. Det finnes ikke grenser for hennes ideer, og når hun først får en, så er det sannsynlig at hun gjennomfører den også. Vi bodde i det samme nabolaget og vi delte verksted, du husker kanskje at jeg skrev om åpningen den gang da. Det virker for meg som om Veslemøy er en av disse menneskene som får de kreative ideene først. Lenge før strikkegraffiti som konsept ble kjent, hadde Veslemøy en sykkel dekt av strikking på pynt i bakgården for å få folk til å smile. Og da jeg kom til London oppdaget jeg at vesker og belter laget av gjenbrukte bildekk ble opphauset som den store motenyheten, men Veslemøy hadde laget enormt kule vesker av traktordekk for en liten evighet siden. Veslemøy har gitt sine kreative krumspring merkelappen “Velkommen til skogen!” Leser du videre vil du snart få vite hvordan disse tre ordene sammen med et nytt møte førte til at jeg opplevde Veslemøy som veldig tilstedeværende, selv om hun er langt borte.


    Pictures from our studio/Bilder fra verkstedet vårt

    A few weeks ago I had a customer visiting my shop. She bought some wonderful yarn as a gift to her mom and we started talking, she told me that she’s a visual merchandiser looking to expand her freelance portfolio. We started discussing my window decorations, provided that it should cost (almost) nothing at all, and the lovely Holly came back to me with a few concept ideas. I liked several of them and we decided to make a combined bird and butterfly theme. Now have a look at my pretty window! This is all created using very simple means, but the end result still looks great! Holly bought the bird boxes online (they’re made of cardboard) and I crocheted the rooftops and fronts, what’s not covered in crocheting are covered in fabric scraps. She found the branches on a park renovation site and painted them white, then gluing on leaves cut in felt. The butterflies on the wall outside and on some of the branches had been used somewhere else before, and so she gave them a new boost spray-painting them pink. I crocheted the birds for the window, and the butterflies displayed inside the shop.

    For noen uker siden hadde jeg en kunde som kom innom for å kjøpe et nydelig garn i gave til sin mor. Vi kom i prat og det viste seg at hun er dekoratør og ønsket å utvide sin freelance portfolio. Vi diskuterte potensiell vindusdekor i butikken min, forutsatt at dette kom til å koste så og si ingenting, og nydelige Holly kom tilbake til meg med ideer til ulike konsept. Jeg likte flere av de hun viste meg og vi ble enige om å kombinere to i et sommerfugler og fugler tema. Ta en kikk på mitt flotte vindu! Alt dette har vi laget med bruk av svært enkle midler, men sluttresultatet ser jo allikevel lekkert ut! Holly kjøpte fuglekassene (som er laget i papp) på nettet, og jeg heklet tak og fasader, det som ikke er dekt av hekling er dekt med biter av restestoff. Greinene fant hun som avkapp i en park og malte dem hvite, for så å lime på blader klippet ut i filt. Sommerfuglene på ytterveggen og på noen av greinene er opprinnelig fra et av Hollys tidligere prosjekt, så de gav hun nytt liv med sjokkerende rosa spraymaling. Jeg heklet fuglene, og også sommerfuglene som er utstilt inne i butikken.


    It’s strange how one creative meeting can trigger memories and emotions about something else, for me there is an obvious link between my new shop front and how I feel for my friend. Trying to see a project through with no money, to create something with nothing, is Veslemøy’s speciality. And considering the result and the look of my window what else can I say than: Welcome to the forest! But what influenced me to think of her the most was finally working creatively with someone again, throwing out ideas and actually getting response, creating toward dead lines, discussing colours, shapes and concepts. I really appreciated this aspect of the project, and I really enjoyed getting to know Holly through the process of materialising it. I might have got a new friend (and maybe a potential baby sitter too). Overall this experience made me reflect on how we should treasure these random meetings that some times can turn out to be the loveliest of friendship.

    Det er underlig hvordan et kreativt møte kan utløse minner og emosjoner rundt noe helt annet, for meg så er det en helt åpenbar link mellom mitt nye butikkvindu og hvordan jeg føler for min venninne. Å prøve å gjennomføre et prosjekt uten midler, å skape noe ut av ingenting, er helt i Veslemøys bane. Og når vinduet nå står ferdig og ser ut som det gjør, hva annet kan jeg si enn: Velkommen til skogen! Men det som virkelig fikk meg til å tenke på Veslemøy var opplevelsen av å endelig arbeide kreativt sammen med noen igjen, kaste ut ideer og få tilbakemelding, jobbe mot tidsfrister, diskutere farger, former og konsept. Jeg satte ordentlig pris på dette aspektet ved prosjektet, og jeg satte ordentlig pris på å bli kjent med Holly gjennom materialiseringen av det. Jeg har kanskje fått en ny venn (og kanskje en potensiell barnevakt til og med). I det hele og det store har dette møtet ført til at jeg nå er oppmerksom på hvordan vi burde verdsette disse tilfeldige møtene, som kan vise seg å ende opp i nye bekjentskap og ikke minst vennskap.

     
    Older Entries