Even though it is obvious that I belong to the far left of the political spectrum I’ve always been reluctant to clearly define where I belong. I have this reluctance towards labels, and I want to be able to change my mind given the argumentation within any political area, so I refuse to firmly place myself within anarchism, socialism, communism or what ever. How ever, being a Norwegian woman having moved to London, my experiences have led me towards one label that I can’t ignore. I am most definitely a feminist. I had no idea when moving to London that the differences in gender equality should become what I though of as most difficult having moved country. After all, both Norway and England are modern European democracies no? Well, the differences are enormous! Where as my old feminist mum always mention that Norway still has a bit to go before total equality between the genders are achieved, it is clear to me that England has a really long way to go. I mean, for instance, one single woman in government, what stupidity is that???
That gender differences are something that affects women in England on a day to day basis was expressed brilliantly through a stream of tweets on twitter the 8th of March, the International Women’s’ Day. I followed the discussions with great interest, so did the Guardian’s Linda Grant, who summarised it all in a thought-provoking article March 12th. If you think that feminism is irrelevant in this day and age, and that gender equality is achieved, you really should have a read through her article, and while you’re at it you should visit the website A Thousand Reasons where the mentioned tweets have been stored, saved and published.
In England there is this organisation called the Women’s Institutes, the largest voluntary organisation for women in the UK, with 210,000 members in England, Wales and the Islands.
The WI plays a unique role in providing women with educational opportunities and the chance to build new skills, to take part in a wide variety of activities and to campaign on issues that matter to them and their communities. Every year since my local, the Stoke Newington WI was formed, there has been some kind of action to celebrate International Women’s day. This year the action was displayed through some hardcore “Textile Graffiti”. Their February meeting was spent making over 35 fabric and upcycled plastic garlands and 20 Suffragette Rosettes, all in the Suffragette colours white, green and purple. Now isn’t that a great way to mark the day! Nemi and I went to have a look, and the result as you can see is pretty neat. We also enjoyed reading the notes with quotations and poetry from the Suffragette movement pinned on the tree under the decorations.
Selv om det er åpenbart at jeg hører hjemme langt til venstre på den politiske skalaen så har jeg alltid hatt motvilje mot å klart definere nøyaktig hvor. Jeg har en “ting” når det kommer til merkelapper, og jeg vil forbeholde meg retten til å kunne ombestemme meg i møte med politiske argumenter innenfor alle områder, så jeg nekter simpelthen å bli plassert innenfor anarkisme, sosialisme, kommunisme eller hva det nå enn skulle være. Til nå. For som norsk kvinne som har flyttet til London, gitt de erfaringene jeg har gjort meg her, opplever jeg at det er en merkelapp som ikke lar seg ignorere. Jeg er definitivt en feminist! Jeg hadde ingen anelse om de kjønnsforskjellene som eksisterer i England, og hadde aldri trodd at dette skulle bli den største utfordringen ved å flytte til et annet land. Tross alt, både England og Norge er moderne demokratiske nasjoner, ikke sant? Vel, forskjellene er enorme! Som min gamle feminist mamma alltid vil poengtere at det fremdeles er litt å gjøre før Norge er fullstendig likestilt, vil jeg påstå at England har virkelig en lang vei å gå. For eksempel så er det én enkelt kvinne i den engelske regjering, hvor tullerusk er ikke det?
At kjønnsforskjellene er noe som daglig affekterer engelske kvinner ble tydeliggjort gjennom en twitterstrøm på 8. mars, den internasjonale kvinnedagen. Jeg fulgte denne diskusjonen med stor interesse, det samme gjorde Linda Grant fra en av englands største aviser the Guardian. Hun oppsummerte dette i en tankevekkende artikkel 12. mars. Hvis du er en av de som tror at feminisme er irrelevant i vår tid, og at likhet mellom kjønnene er oppnådd, så bør du lese denne artikkelen. I samme slengen bør du besøke A Thousand Reasons hvor den nevnte twitterstrømmen er gjengitt og publisert.
Her i England er det en organisasjon som heter the Women’s Institutes. Dette er den største organisasjonen for kvinner i Storbritannia, med 210 000 medlemmer. Hvert år gjennomfører min lokale WI gruppe, Stoke Newington WI, en aksjon for å markere og feire den internasjonale kvinnedagen. I år ble dagen markert med knallhard ”tekstil graffiti”. Deres februarmøter gikk med på å lage 35 tøy- og plastposekranser, samt 20 Suffragette rosetter, alle i fargene hvit, lilla og grønn, som tradisjonelt er kjent som suffragettefargene.
Nemi og jeg gikk for å ta en titt, og som du kan se på bildene så er denne gatekunsten temmelig stilig. Vi fant også stor glede i å lese lappene med sitater og poesi fra suffragette bevegelsen, som var festet rundt på trærne under dekorasjonene. Fint ja!
