I was in the local laundry the other day needing to use one of their huge tumble dryers. As I was waiting for my wash to dry I picked up my knitting thinking I could knit a few rows as I was waiting. This little old man was looking at me and started to giggle to him self. I lifted my head and looked at him. He smiled at me and said, ”Do they really still do this?” I was actually a bit surprised and said ”Uhm…huh…knitting?” He said, ”Yes, I remember that my Mom used to do this, you must be one of the very few left!” He was still giggling, probably thinking that I was extremely old fashioned. ”What a strange little old man!” I thought to my self, and didn’t reflect more on our conversation. But the last few days our meeting has come back to me, and it made me think about knitting and it’s new popularity.
Growing up in the 80’ies my Grandma taught me how to knit. I do remember the concern she had about how knitting knowledge was about to disappear. The 80’ies were definitely the era of consumption, massive consumption. Once I asked a neighbour if she had a darning needle I could borrow cause I’d lost mine. She looked at me with a strange look telling me off with ”No, I don’t have those things, I buy all the clothing we need”. With this consumption, which was considered a natural part of being modern, knowledge about knitting was on its way to disappear completely (together with lots of other constructive women’s art and crafts culture, but that is the topic of another discussion). You were almost depended on some family member, like a mom, aunt or a grandmom to get the opportunity to learn how to knit.
It is definitely a different situation today.
“The interest in knitting is about to fade” says Dr Jo Turney in the latest issue of Crafts Magazine. The conclusion of the article is that knitting’s mainstream success is ”creating a culture of boredom and indifference. Been there, done that.” Like any other fashion trend it is now on it’s way out into nowhere again. I could not agree less, and let me explain why. Fashion and trends are about the new and getting it. It is about consumption. Knitting is absolutely part of a new ”wave” of thinking that has risen and grown tremendously over the last years, but is it trendy? Consumerism as we saw it in the 80’ies has definitely turned to a more moderate way of living, because of the simple fact that it has become clear that our world can’t bear it, it is not sustainable. I don’t see this as a trend but as an act of necessity. Still, luxury to a certain degree is important, being able to treat your self and others is one of the flavours of our existence. There is nothing wrong with wanting something new and beautiful. It is the amount of our ownings and to what extent we let our things define our lives and ourselves that are questionable. Therefore a new consciousness toward ethical and environmental friendly consumption has raised, again I don’t think that this is a trend but an act of necessity. I believe that knowledge about knitting and other constructive ”down-to-earth” crafts has grown as a result of this general change of attitude in our society. Being able to make something useful, like clothing, from scratch, is thought of as useful skills to inhibit not as a rarity anymore. Old crafts and techniques are definitely valued more these days (completely justified and about time if you ask me). Should they still be considered old fashioned in our fast paced world? Absolutely not! One keyword here is availability. As I mentioned, earlier, to be able to learn the skill of knitting you were almost depended on someone to teach you how to do it. This has changed because of the digital revolution we have witnessed and are right in the middle of. Everything is accessible, also knowledge about knitting. The Web is filled with resources on everything: old and new techniques, historically and today’s use of colour, new and old types of fibre, the pond of knowledge is bottomless. Not only can we access all this information, we also have access to each other. I believe that through being able to communicate across geographic boundaries, being able to share different cultural heritage with each other, knitting has renewed itself and is under constantly development. A kind of fibre, a garment or a fancy colour might be trendy, but knitting in it self isn’t, it is part of our society’s evolution.
So, as you can see I’m having a philosophical moment today, and having bore with me through this long string of thoughts, I do think you deserve a treat. Therefore a contest! (That also is a teaser) Can you figure out what I’ve been knitting on lately? I’m about to sew it up, and I’m almost done writing the pattern, which will be published here on the blog in the very near future. I’ll make a drawing from those of you who can figure it out, and the prize will be one lovely ball of pure MILK fiber, which is the yarn used in this project.
Her om dagen dro jeg til vaskeriet i nabolaget fordi jeg trengte å bruke den store tørketrommelen de har der. Mens jeg ventet på at vasken min skulle tørke fisket jeg opp strikketøyet fra veska og tenkte at jeg kunne få unna en runde eller ti når jeg først satt der. Jeg la merke til at en liten gammel mann kikket på meg og begynte å fnise for seg selv. Jeg kikket spørrende tilbake på han, og han sa ”Gjør de fremdeles dette?” Jeg ble litt usikker på hva han mente og svarte ”Uhm…huh…strikking?” Han sa ”Ja, jeg husker at mora mi pleide å gjøre det der, du må være en av de aller siste som er igjen!” Han fniste fremdeles og tenkte antakeligvis at jeg var fryktelig gammeldags. ”For en merkelig liten mann!” tenkte jeg for meg selv og ofret ikke samtalen vår noe mer oppmerksomhet. De siste dagene har jeg stadig kommet på vårt lille møte igjen, og det har fått meg til å fundere litt over strikkingens nye popularitet.
Jeg vokste opp på 80-tallet og det var min bestemor som lærte meg å strikke. Jeg husker at hun var bekymret over at det å kunne strikke var på vei ut, og hvordan kunnskapen om dette var i ferd med å forsvinne. 80-tallet var definitivt storforbrukets tidsalder, og hvilket massivt forbruk. En gang spurte jeg nabodama om hun kunne låne meg en stoppenål for jeg hadde mistet min. Hun så på meg med et blikk som om jeg skulle være fra Mars og sa ”Nei, jeg har ikke sånne ting, jeg kjøper alle klærne våre jeg skjønner du.” Som et resultat av dette forbruket, som på denne tiden ble sett på som en naturlig del av det å være moderne, var kunnskapen om det å strikke på vei til å forsvinne fullstendig (sammen med en rekke andre kvinnehistoriske kulturelle og kunstneriske uttrykk, men det er et tema for en annen diskusjon). Du var så og si avhengig av å kjenne noen som fremdeles strikket, en mor, tante eller bestemor for å kunne få muligheten til å lære deg å strikke. Dette har definitivt endret seg.
”Interessen for strikking er i ferd med å avta” sier Dr. Jo Turney i den siste utgaven av Crafts Magazine. Artikkelen konkluderer med at strikkingens folkelige (mainstream) suksess ”skaper en kjedelig og ensartet kultur. Har allerede sett det, har allerede gjort det.” Som en hvilken som helst motebølge er strikkingen nå på vei ut i det store intet igjen. Jeg kunne ikke ha vært mer uenig, og la meg forklare hvorfor. Moter og trender handler om ”det nye” og om erverve seg dette, det dreier seg om forbruk. Strikkingens økende popularitet er definitivt en del av en ny ”bølge” som har oppstått og vokst noe enormt i løpet av de siste årene, men er strikking trendy? Forbruk som vi så det på 80-tallet har endret seg i en mer moderat retning, fordi verden er ikke i stand til å bære belastningen ved massivt storforbruk, det er ikke bærekraftig. Jeg ser ikke på denne endringen som en trend, men som en endring av nødvendighet. Allikevel, luksus til en viss grad er viktig, å være i stand til å skjemme bort seg selv og andre er noe av det som gir ekstra smak på tilværelsen. Det er ikke noe galt i å ønske seg noe nytt og vakkert. Det er mengden av det vi eier og hvordan vi lar tingene våre definere hvem vi er som er dét som det bør stilles spørsmål ved. Derfor ser vi oppblomstringen av en ny bevissthet rettet mot etisk og miljøvennlig forbruk, igjen, jeg tror ikke dette handler om trend, men en nødvendig utvikling. Jeg tror at interessen for strikking og andre konstruktive ”jordnære” håndverk har vokst som et resultat av denne holdningsendringen i samfunnet. Det å være i stand til å lage noe nyttig, som klær, helt fra grunnen av, blir nå sett på som verdifull kunnskap, ikke som en raritet. Gamle håndverksteknikker er mer verdsatt i dag (absolutt på tide spør du meg). Er de allikevel å regne som gammeldagse i vår moderne verden? Nei det er de ikke! Et nøkkelord her er tilgjengelighet. Som jeg nevnte tidligere, å skulle kunne lære seg å strikke var tidligere avhengig av at du kjente noen som kunne bringe kunnskapen videre til deg. Dette er ikke lengre tilfellet på grunn av den digitale revolusjonen vi nå står midt oppi. Alt er tilgjengelig, også kunnskap om strikking. Internettet er fylt med ressurser om alt: gamle og nye teknikker, historisk og samtidig bruk av farger, nye og gamle fibre, kunnskapens hav er utømmelig. Ikke bare har vi tilgang til all informasjon, vi har også tilgang på hverandre. Jeg tror at ved å være i stand til å kommunisere på tvers av geografiske grenser og ved å kunne dele hverandres kulturhistoriske bakgrunn så har strikkingen fornyet seg selv og den er under konstant utvikling. En type fiber, en fancy farge, eller et plagg kan være trendy, men ikke strikking i seg selv. Strikking er med på samfunnets utvikling.
Så, som du skjønner så er jeg i det filosofiske hjørnet i dag, og siden du har holdt ut den lange tankerekka mi, synes jeg at du fortjener en godbit. Derfor: en konkurranse! Kan du se hva det er jeg strikker på for tiden? Jeg skal akkurat til å montere, og jeg er nesten ferdig med å skrive ned mønsteret som jeg snart skal publisere her på bloggen. Jeg kommer til å trekke en vinner blant de av dere som har rett, og vinneren får et nøste med deilig pure MILK fiber, som er det garnet jeg har brukt i prosjektet.
