Are you on twitter? I’m keeping a twitter give away worth £50, head over and check it out. You’ll find me as @MayaKnits
Er du på twitter? Jeg har en aldri så liten giveaway gående, verdt £50 (ca 450 kr). Stikk innom og sjekk den ut! Du finner meg som @MayaKnits
So we could have done this the boring way and done the draw using one of these web thingies that pick a random number for you, but that wouldn’t be much fun now would it? And most importantly it wouldn’t have given me the chance to hire my favourite and most reliable Drawing Master there is.
As you can see it was all done properly. All participants were written down on a piece of paper, those of you who replied both on the facebook site and on Ravelry were written down twice. The tickets were cut and put in a jar, then shaken and the winner was picked by hand.
Så vi kunne ha gjort denne trekningen på den kjedelige måten og funnet en av de derre nettgreiene som plukker ut ett tilfeldig nummer for deg, men det hadde jo ikke vært noe morsomt hadde det vel? Og viktigst av alt, det ville ikke ha gitt meg muligheten til å hyre min favoritt trekkemester! Som du kan se gikk trekningen ordentlig for seg. Alle deltakerne ble skrevet ned på et ark, de som deltok både på facebooksida og i Ravelrygruppa ble skrevet ned to ganger. Arket ble klippet opp i lodd som ble lagt i ei krukke, loddene ble rista godt og vinneren trukket for hånd.
Those who participated were: Valerie, Ellen, Sofie, Pamela, Catherine x2, Leonora x2, Stine, Debbie, Alke, Wendoline, and Sissel. There were a few entries where the participant didn’t complete the whole task, which was to answer the questions AND like the facebook page or become a member of the Ravelry group. Those of you did not get a ticket in the drawing, but I have to point out that I really appreciated your replies and comments to the topic under question. Now go join one of my groups and get updated on coming give aways and offers from my yarn shop Knit with attitude. I think that this is so much fun that there will definitely be more in the very short future! This time the winner is Wendoline!!!
De som deltok var: Valerie, Ellen, Sofie, Pamela, Catherine x2, Leonora x2, Stine, Debbie, Alke, Wendoline, og Sissel. Det var noen få deltakere som ikke hadde fullført hele oppgaven som var å svare på spørsmålene OG bli medlem av Ravelrygruppa eller like facebooksida. Dere ble dessverre ikke med i trekninga, men jeg må få si at jeg satte pris på kommentarene dere la igjen på temaet jeg spurte om. Nå gå og bli med i en av gruppene for å bli først oppdatert på de neste konkurransene og tilbudene i garnbutikken min Knit with attitude. Jeg syns at dette var så artig at det skal gjentas i en veldig nær fremtid. Vinneren denne gang er Wendoline!!!
Just a short note to let you know that I’m keeping a give away over at Knit with attitude’s facebook page and also on the Ravelry page.
To get your hand on some woolly loveliness worth £30, head over to one of the sites, follow the instructions and leave your reply. The give away ends May 13th.
Bare en kort melding for å fortelle at jeg har en konkurranse gående på Knit with attitude’s facebookside og også på Ravelry.
For å delta i trekningen, besøk en av sidene, følg instruksjonene og legg igjen ditt svar. Konkurransen avsluttes 13. mai.
Update: The winner has been announced on FB and twitter, husband gets the Tricable hat, and Lynn Parks gets lovely yarn! / Vinneren har nå blitt nevnt på FB og twitter, mannen får Tricable lua og Lynn Parks får deilig garn!
Seems like this blog has been hibernating for a few weeks. Why? Well, I could give you all those my-life-is-so-busy-and-hectic-and-filled-with-commitments reasons, but I kind of feel that this is not it. I mean, people in general are quite busy, and lots of busy people manage to maintain their blogs. Short, fun, angry, happy, lovely, stupid statements are being published every day, so why do I sometimes need weeks if not months to update mine? Notice that first adjective over there, short, now you see I suspect this to be the key term here, short. I lack the ability to be short. One of my major challenges at the screenwriter course as well, is being short, and believe me you have to be able to be short to produce good screenplays. I’ve never been short, personally I believe that I’m a pretty good storyteller but someone (husband) has tried to tell me again and again that my stories tend to go on forever, oh well ignore him….
So my New Year resolution is to practice being short, I might even challenge my self trying to post short entries regularly with a given dead line. But not yet, not today, I feel this long endless entry coming up, not to worry though, this is a competition entry, and we all love those don’t we?
—–
Denne bloggen ser ut til å ha gått i dvale for ei stund. Hvorfor? Vel, jeg kan jo gi en sånn jeg-er-så-travelt-opptatt-for-tida-grunn, men jeg har på følelsen at det ikke er helt riktig. Jeg mener, folk generelt er jo travelt opptatt med ting, og det er mange travle mennesker som fremdeles greier å holde bloggen sin oppdatert. Korte, morsomme, sinte, glade, nydelige og dumme meldinger publiseres jo hver dag, så hvorfor trenger jeg uker og av og til måneder for å oppdatere bloggen min? Legg merke til det første adjektivet jeg nevnte over her, korte, du skjønner jeg tror det er selve nøkkelordet her, kort. Jeg mangler fullstendig evnen til å være kort. En av mine største utfordringer når jeg følger manusutviklingskurset er også det å være kort, og tro meg, du må være i stand til å fatte deg i korthet skal du skrive gode filmmanus. Jeg har aldri vært kort, personlig så tror jeg at jeg er en innmari god historieforteller, men noen (min mann) har prøvd å fortelle meg igjen og igjen at historiene mine har en tendens til å vare evig, pytt sann blås i det…
Så mitt nyttårsforsett er å øve meg på å være kort. Det kan godt hende at jeg faktisk utfordrer meg selv med å skulle jevnlig legge ut korte innlegg her, med gitt tidsfrist. Men ikke enda, ikke i dag, for i dag kjenner jeg på meg at et lengre uendelig innlegg er på vei, ikke bli oppgitt, det er nemlig et konkurranse innlegg, og alle liker jo konkurranser ikke sant?
Lately I’ve been working on my husband’s Christmas gift, he wished for a hat so a hat it is. I’ve noticed that some knitters tend to become addicted to certain projects or styles, I know there’s a lot of dedicated sock knitters out there, or those who swears to shawls and whip up several of those enormous intricate lacy projects every year, some won’t knit nothing but doll clothes, me, I’ll practically knit anything as long as I love it and I tend to like garments like sweaters and cardigans. But, to be honest, a hat addiction is lurking in the background just waiting for the right moment to bite me, and that is totally Woolly Wormhead’s fault. Now, I’ve done quite a few of her hats before, but now the wish list is growing just as fast as my husband’s hat is being knit. There’s a hat for my daughter, a hat for my son, and at least two hats for me on the list, and why, because Woolly Wormhead’s designs are just so utterly cool!!! When designing her hats she constructs three-dimensional shapes, which are so cleverly put together that every project turns out to be an intriguing and fun knitting experience. A few days ago I came up with a pre-Christmas give away in tribute to Woolly Wormhead. Via twitter, facebook and Ravelry I announced that the first one to guess which of her designs I’d chosen for my husband’s hat would win a hank of the gorgeous Tuhu by Mirasol, which is the yarn I’m using for his hat. I did get a few responses, but no one was even close to which hat is the right one. I’m thinking maybe such a broad question isn’t fun enough, after all there are nearly 200 designs to choose from. So I’m trying to spice up this competition a bit and here’s how it goes:
—–
I det siste så har jeg strikket på mannens julegave, han har ønsket seg ei lue, så da blir det lue. Jeg har lagt merke til at enkelte strikkere rett og slett blir avhengig av enkelte stiler og prosjekt, det er en haug med dedikerte sokkestrikkere der ute, og så har du de som sverger til sjal og kommer opp med mange slike store intrikate blondestrikk prosjekter hvert år, noen vil ikke strikke noe annet enn dukkeklær, jeg, jeg er stort sett altetende når det gjelder strikking, så lenge jeg forelsker meg i prosjektet, men også jeg har en tendens til å ende opp med gensere og cardiganer igjen og igjen. Men, for å være ærlig, en lueavhengighet smyger seg rundt i bakgrunnen her og er klar til å bite til i det rette øyeblikket, og det er ene og alene Woolly Wormhead sin feil. Jeg har faktisk strikket et par av modellene hennes tidligere, men ettersom lua til mannen vokser, vokser også lueønskelista. Der står det ei lue til dattera, ei lue til sønnen, og minst to luer til meg selv allerede, og hvorfor? Fordi Woolly Wormheads sine luer er bare så avsindig kule!!! Når hun designer luene sine konstruerer hun tredimensjonale former som er så snedig satt sammen at hvert prosjekt ender opp som et spennende og ikke minst morsomt strikkeeventyr. For noen dager siden kom jeg opp med en idé til en førjulsutfordring til ære for Woolly Wormhead. På twitter, facebook, og Ravelry annonserte jeg at den første som kunne gjette hvilket av hennes design jeg hadde valgt til mannens lue skulle få ei hespe av det nydelige Mirasolgarnet Tuhu, som er det garnet jeg bruker til lua. Jeg fikk noen få forslag, men ingen var i nærheten av det riktige svaret. Jeg tenker at kanskje så var spørsmålet for vidt til å være morsomt, tross alt det er jo nærmere 200 modeller å velge mellom. Så nå prøver jeg å sprite opp denne konkuransen litt og sånn er det:
I’ve finally finished something, and though it’s just a little knit it still gives me that thrill of self-satisfaction having made something beautiful by myself. This baby hat is based on a traditional Scandinavian design called ”djevleluer”, which translates to devils’ hats in English. You’ll probably find lots of different versions of these hats if you search the Web. Mine is published on this site on the page called ”Patterns and Graphs”, and you can download it for free. In my previous entry I asked if anyone knew what I was making, I actually forgot that the Scandinavians would have an advantage answering the question, since these hats are quite known among us. So no wonder most of the Scandinavians who answered got it right. Of the 12 replies I got, these had the right answer: Duvi, Siri, Frk.Badegakk, Gyldenkron, Sol, Katerina, Torunn.
And the winner is (drum roll) Gyldenkron!!! I’ll send you your prize ASAP. Congratulations!
Endelig har jeg fått gjort ferdig noe, og selv om det var et lite prosjekt er det allikevel en egen selvtilfredshet ved det å ha laget noe fint på egenhånd. Denne luen er av en tradisjonell skandinavisk type kalt djevlelue. Det finnes sikkert en rekke varianter av denne publisert på Internett. Min versjon har jeg lagt ut her på bloggen på den siden som heter “Pattern and Graphs”. Jeg har dessverre ikke overskudd til å også publisere mønstrene mine på norsk, men det dreier seg om veldig enkle prosjekt så de kan jo kanskje fungere som en bra start for å prøve seg på engelskspråklige mønster. Mønstrene er gratis og kan lastes ned. I mitt forrige innlegg spurte jeg om noen kunne se hva det var jeg hadde strikket. Det falt meg ikke inn engang at skandinaviske lesere ville ha en stor fordel siden dette er ganske kjente luer blant oss. Så det er ikke rart at de fleste som hadde riktig svar er fra Norge. Av de tolv som svarte hadde disse rett: Duvi, Siri, Frk.Badegakk, Gyldenkron, Sol, Katerina, Torunn.
Vinneren er (trommevirvel) Gyldenkron!!! Jeg skal få sendt av gårde premien så snart helga er over. Gratulerer!
I was in the local laundry the other day needing to use one of their huge tumble dryers. As I was waiting for my wash to dry I picked up my knitting thinking I could knit a few rows as I was waiting. This little old man was looking at me and started to giggle to him self. I lifted my head and looked at him. He smiled at me and said, ”Do they really still do this?” I was actually a bit surprised and said ”Uhm…huh…knitting?” He said, ”Yes, I remember that my Mom used to do this, you must be one of the very few left!” He was still giggling, probably thinking that I was extremely old fashioned. ”What a strange little old man!” I thought to my self, and didn’t reflect more on our conversation. But the last few days our meeting has come back to me, and it made me think about knitting and it’s new popularity.
Growing up in the 80’ies my Grandma taught me how to knit. I do remember the concern she had about how knitting knowledge was about to disappear. The 80’ies were definitely the era of consumption, massive consumption. Once I asked a neighbour if she had a darning needle I could borrow cause I’d lost mine. She looked at me with a strange look telling me off with ”No, I don’t have those things, I buy all the clothing we need”. With this consumption, which was considered a natural part of being modern, knowledge about knitting was on its way to disappear completely (together with lots of other constructive women’s art and crafts culture, but that is the topic of another discussion). You were almost depended on some family member, like a mom, aunt or a grandmom to get the opportunity to learn how to knit.
It is definitely a different situation today.
“The interest in knitting is about to fade” says Dr Jo Turney in the latest issue of Crafts Magazine. The conclusion of the article is that knitting’s mainstream success is ”creating a culture of boredom and indifference. Been there, done that.” Like any other fashion trend it is now on it’s way out into nowhere again. I could not agree less, and let me explain why. Fashion and trends are about the new and getting it. It is about consumption. Knitting is absolutely part of a new ”wave” of thinking that has risen and grown tremendously over the last years, but is it trendy? Consumerism as we saw it in the 80’ies has definitely turned to a more moderate way of living, because of the simple fact that it has become clear that our world can’t bear it, it is not sustainable. I don’t see this as a trend but as an act of necessity. Still, luxury to a certain degree is important, being able to treat your self and others is one of the flavours of our existence. There is nothing wrong with wanting something new and beautiful. It is the amount of our ownings and to what extent we let our things define our lives and ourselves that are questionable. Therefore a new consciousness toward ethical and environmental friendly consumption has raised, again I don’t think that this is a trend but an act of necessity. I believe that knowledge about knitting and other constructive ”down-to-earth” crafts has grown as a result of this general change of attitude in our society. Being able to make something useful, like clothing, from scratch, is thought of as useful skills to inhibit not as a rarity anymore. Old crafts and techniques are definitely valued more these days (completely justified and about time if you ask me). Should they still be considered old fashioned in our fast paced world? Absolutely not! One keyword here is availability. As I mentioned, earlier, to be able to learn the skill of knitting you were almost depended on someone to teach you how to do it. This has changed because of the digital revolution we have witnessed and are right in the middle of. Everything is accessible, also knowledge about knitting. The Web is filled with resources on everything: old and new techniques, historically and today’s use of colour, new and old types of fibre, the pond of knowledge is bottomless. Not only can we access all this information, we also have access to each other. I believe that through being able to communicate across geographic boundaries, being able to share different cultural heritage with each other, knitting has renewed itself and is under constantly development. A kind of fibre, a garment or a fancy colour might be trendy, but knitting in it self isn’t, it is part of our society’s evolution.
So, as you can see I’m having a philosophical moment today, and having bore with me through this long string of thoughts, I do think you deserve a treat. Therefore a contest! (That also is a teaser) Can you figure out what I’ve been knitting on lately? I’m about to sew it up, and I’m almost done writing the pattern, which will be published here on the blog in the very near future. I’ll make a drawing from those of you who can figure it out, and the prize will be one lovely ball of pure MILK fiber, which is the yarn used in this project.
Her om dagen dro jeg til vaskeriet i nabolaget fordi jeg trengte å bruke den store tørketrommelen de har der. Mens jeg ventet på at vasken min skulle tørke fisket jeg opp strikketøyet fra veska og tenkte at jeg kunne få unna en runde eller ti når jeg først satt der. Jeg la merke til at en liten gammel mann kikket på meg og begynte å fnise for seg selv. Jeg kikket spørrende tilbake på han, og han sa ”Gjør de fremdeles dette?” Jeg ble litt usikker på hva han mente og svarte ”Uhm…huh…strikking?” Han sa ”Ja, jeg husker at mora mi pleide å gjøre det der, du må være en av de aller siste som er igjen!” Han fniste fremdeles og tenkte antakeligvis at jeg var fryktelig gammeldags. ”For en merkelig liten mann!” tenkte jeg for meg selv og ofret ikke samtalen vår noe mer oppmerksomhet. De siste dagene har jeg stadig kommet på vårt lille møte igjen, og det har fått meg til å fundere litt over strikkingens nye popularitet.
Jeg vokste opp på 80-tallet og det var min bestemor som lærte meg å strikke. Jeg husker at hun var bekymret over at det å kunne strikke var på vei ut, og hvordan kunnskapen om dette var i ferd med å forsvinne. 80-tallet var definitivt storforbrukets tidsalder, og hvilket massivt forbruk. En gang spurte jeg nabodama om hun kunne låne meg en stoppenål for jeg hadde mistet min. Hun så på meg med et blikk som om jeg skulle være fra Mars og sa ”Nei, jeg har ikke sånne ting, jeg kjøper alle klærne våre jeg skjønner du.” Som et resultat av dette forbruket, som på denne tiden ble sett på som en naturlig del av det å være moderne, var kunnskapen om det å strikke på vei til å forsvinne fullstendig (sammen med en rekke andre kvinnehistoriske kulturelle og kunstneriske uttrykk, men det er et tema for en annen diskusjon). Du var så og si avhengig av å kjenne noen som fremdeles strikket, en mor, tante eller bestemor for å kunne få muligheten til å lære deg å strikke. Dette har definitivt endret seg.
”Interessen for strikking er i ferd med å avta” sier Dr. Jo Turney i den siste utgaven av Crafts Magazine. Artikkelen konkluderer med at strikkingens folkelige (mainstream) suksess ”skaper en kjedelig og ensartet kultur. Har allerede sett det, har allerede gjort det.” Som en hvilken som helst motebølge er strikkingen nå på vei ut i det store intet igjen. Jeg kunne ikke ha vært mer uenig, og la meg forklare hvorfor. Moter og trender handler om ”det nye” og om erverve seg dette, det dreier seg om forbruk. Strikkingens økende popularitet er definitivt en del av en ny ”bølge” som har oppstått og vokst noe enormt i løpet av de siste årene, men er strikking trendy? Forbruk som vi så det på 80-tallet har endret seg i en mer moderat retning, fordi verden er ikke i stand til å bære belastningen ved massivt storforbruk, det er ikke bærekraftig. Jeg ser ikke på denne endringen som en trend, men som en endring av nødvendighet. Allikevel, luksus til en viss grad er viktig, å være i stand til å skjemme bort seg selv og andre er noe av det som gir ekstra smak på tilværelsen. Det er ikke noe galt i å ønske seg noe nytt og vakkert. Det er mengden av det vi eier og hvordan vi lar tingene våre definere hvem vi er som er dét som det bør stilles spørsmål ved. Derfor ser vi oppblomstringen av en ny bevissthet rettet mot etisk og miljøvennlig forbruk, igjen, jeg tror ikke dette handler om trend, men en nødvendig utvikling. Jeg tror at interessen for strikking og andre konstruktive ”jordnære” håndverk har vokst som et resultat av denne holdningsendringen i samfunnet. Det å være i stand til å lage noe nyttig, som klær, helt fra grunnen av, blir nå sett på som verdifull kunnskap, ikke som en raritet. Gamle håndverksteknikker er mer verdsatt i dag (absolutt på tide spør du meg). Er de allikevel å regne som gammeldagse i vår moderne verden? Nei det er de ikke! Et nøkkelord her er tilgjengelighet. Som jeg nevnte tidligere, å skulle kunne lære seg å strikke var tidligere avhengig av at du kjente noen som kunne bringe kunnskapen videre til deg. Dette er ikke lengre tilfellet på grunn av den digitale revolusjonen vi nå står midt oppi. Alt er tilgjengelig, også kunnskap om strikking. Internettet er fylt med ressurser om alt: gamle og nye teknikker, historisk og samtidig bruk av farger, nye og gamle fibre, kunnskapens hav er utømmelig. Ikke bare har vi tilgang til all informasjon, vi har også tilgang på hverandre. Jeg tror at ved å være i stand til å kommunisere på tvers av geografiske grenser og ved å kunne dele hverandres kulturhistoriske bakgrunn så har strikkingen fornyet seg selv og den er under konstant utvikling. En type fiber, en fancy farge, eller et plagg kan være trendy, men ikke strikking i seg selv. Strikking er med på samfunnets utvikling.
Så, som du skjønner så er jeg i det filosofiske hjørnet i dag, og siden du har holdt ut den lange tankerekka mi, synes jeg at du fortjener en godbit. Derfor: en konkurranse! Kan du se hva det er jeg strikker på for tiden? Jeg skal akkurat til å montere, og jeg er nesten ferdig med å skrive ned mønsteret som jeg snart skal publisere her på bloggen. Jeg kommer til å trekke en vinner blant de av dere som har rett, og vinneren får et nøste med deilig pure MILK fiber, som er det garnet jeg har brukt i prosjektet.
I want to say thanks for all the response and suggestions I got about how to change my blog. Some of the suggestions were very much in line with what I’m already considering, but some ideas was totally new to me and very interesting. It actually never occurred to me that my font was small and difficult to read, so thank you so much for pointing that out. Drawing the winner I had to get some qualified help to make sure that everything was done properly and correctly. As you can see; the winner is One K! I won’t reveal what the prize is since I personally love surprises and have decided to surprise the winner. Hopefully One K will show you what she has won when she receives the prize, and convince you all of my amazing generosity.
Jeg vil takke for all tilbakemelding og forslag om hvordan jeg kan forandre på bloggen slik at den blir bedre. Mye av dette var i tråd med det jeg allerede tenker på , men noe var også helt nytt for meg. Det har faktisk ikke slått meg at fonten min er liten og kan være vanskelig for enkelte å lese så tusen takk for å ha gjort meg oppmerksom på dette. Når det kom til trekkingen av en vinner så måtte jeg jo sørge for å få kompetent hjelp, sånn at alt gikk ordentlig og skikkelig for seg. Som du kan se; vinneren er One K! Jeg vil ikke avsløre hva premien er siden jeg selv er så glad i overraskelser og har lyst til å overraske vinneren. Forhåpentligvis vil OneK vise dere hva det er hun mottar, så får dere alle se hvor gavmild jeg kan være.
Have I ever told you about my neighbourhood? Well, it used to be one of the oldest working class areas in our city; then the local government decided to turn it into an industrial area in the 50-ties. During the 80-ies a group of young punks and activists resisted the local governments plans and squatted the area, and after years fighting to keep the neighbourhood for living purposes, the local governments gave in. The area was defined as an ”experimental ecological city area” as a part of Norway’s commitment to Local Agenda 21, and was supposed to develop with high degree of self governing and involvement from it’s residents. The last years we have struggled trying to find out in what direction we want the area to develop, and it really is difficult finding common interests and visions which includes and can be shared by everyone, not to mention the challenge it is to get everyone to engage in this work. However, one of the huge projects that we have completed is the development and building of our kindergarten. The kindergarten is built with environmental friendly materials, the pedagogic has a strong focus on arts and culture, and both children and staff are from all over the world making a very international and open minded milieu. The latest additions to the kindergarten are the very anticipated animals. First the hens and the rooster came, and now two sheep just came. We knew that one of them was pregnant but the surprise was huge when it turned out that both of them were. So in just a week, two became four. Just look at this beautiful creature, he’s just a few days old.
Me my self, I just took my fibre passion a step further. I’ve had a plan to do so for quite a while, actually I just waited to get the money to be able to do the basic shopping. This is what I bought as my beginners kit: a Greensleeves Barebone spindle, which is supposed to be great for beginners, 200 grams of natural Norwegian wool and 100 grams of natural Bluefaced Leicester, and the lovely Wenche at Spinnulla also threw in a surprise, multicolored Merino wool. As you probably understand I can’t wait to get some time to my self and get going. But not to day, to day I just had to be patient and wait. My darling daughter was home from kindergarten feeling pretty ill with a running nose and a sore throat. So that gave us the opportunity to fulfil another plan that we have been wanting to do for a long time. I read about planting avocado seeds ages ago on Felisi’s blog, but since I couldn’t find the post, I made a search on Wikipedia and found this great article. So there you have it three avocado seeds waiting to sprout, which should happen sometime between four to six weeks.
I’ve been planning to do some changes to this blog, but it’s not always easy to pinpoint what will function or not. I’ve been thinking about everything from changing the design to reorganizing the whole lay out. One thing I know for sure, and that is that when I first get started this will end up to be a huge job, which would be easier to complete if I had a master plan to follow. Now, I’m not in a hurry, after all I do have a master degree to complete, so I thought that a good start was to check with my readers, what do you think would improve my blog. It also occurred to me that asking for your views in terms of a competition might get me a few more regulars. So please look through my blog if you are a new reader before answering my question. Would you please define one positive and one negative (in a constructive manner please) thing about my blog? Feel free to comment on layout, organization, as well as the way I write and present the content. The deadline for entering will be in ten days, Friday April 25th. I’ll make a drawing between all the participants so the result will be independent from the comments you made. The prize will be a surprise, but I’ll promise some lovely knitting content, which absolutely will be worth the effort.
Har jeg fortalt dere om nabolaget mitt? En gang var det byens eldste arbeiderklasse bydel, så på 50-tallet bestemte kommunen seg for å gjøre den til et industri område. En gjeng pønkere og aktivister motsatte seg kommunens planer, og etter mange års kamp vant de igjennom, området ble bestemt omregulert tilbake til boligformål. Senere ble nabolaget definert som et ”byøkologisk forsøksområde” som et ledd i Norges satsing på Local Agenda 21, hvor området skulle utvikles med stor grad av sjølstyre og engasjement fra nabolagets beboere. De siste årene har vi slitt med å finne ut av hvilken retning utviklingen skal gå i, spesielt i forhold til å finne felles visjoner og interesser som inkluderer alle sammen, for ikke å snakke om det å få alle til å delta i det praktiske arbeidet som kreves for å utvikle området videre. Et av de virkelig store prosjektene som vi har gjennomført, og er veldig stolte av, er utviklingen og byggingen av barnehagen vår. Barnehagen er bygget i miljøvennlige materialer, pedagogikken har et sterkt fokus på kunst og kultur, og både barna og personalet kommer fra hele verden noe som skaper et unikt internasjonalt miljø. Det siste ”store” som har skjedd i barnehagen vår er ankomsten av de mye etterlengtede dyrene. Først så kom hanen og hønene, og nå nettopp kom endelig de to sauene også. Vi visste at den ene av dem var gravid, men overraskelsen var stor da det viste seg at det var den andre også! Så i løpet av ei lita uke var to blitt til fire. Se på dette nydelige dyret, så perfekt, og så er han bare ett par dager gammel.
Selv har jeg nettopp tatt fibergalskapen ett skritt videre. Jeg har hatt en plan for dette ganske lenge og ventet vel egentlig bare på å ha råd til et aldri så lite innkjøp for å komme i gang. Dette er hva jeg endte opp med å kjøpe til nybegynner pakken min: en Greensleeves Barebone håndtein, som skal være kjempefin for nybegynnere, 200 gram naturlig norsk ull og 100 gram naturlig Bluefaced Leicester ull. Snille Wenche som driver Spinnulla la også med en overraskelse, multifarget merino ull. Det er vel ikke vanskelig å skjønne at jeg er veldig utålmodig etter å komme i gang med spinninga. Men ikke i dag, i dag måtte jeg smøre meg med tålmodighet og vente. Storepia har vært hjemme fra barnehagen med rennende nese og sår hals, så vi benyttet anledningen til å gjennomføre en annen plan som vi har hatt ganske lenge. For evigheter siden leste jeg om å plante avokado på Felisi sin blogg, men siden jeg ikke kunne finne igjen innlegget søkte jeg på Wikipedia og fant denne flotte artikkelen. Så nå har vi ikke mindre enn tre avokadosteiner som venter på å spire i vinduskarmen, noe som skal ta mellom fire til seks uker.
Jeg har tenkt på å gjøre noen endringer her inne på bloggen ganske lenge nå, men det er ikke alltid at det er like lett å se hva som vil fungere eller ikke. Jeg har tenkt på alt mulig, fra å forandre på utseendet til å omorganisere hele greia. En ting jeg vet for sikkert er at når jeg først begynner så blir det en diger jobb, og at den er mye greiere å gjennomføre hvis jeg har en plan til å begynner med. Nå har jeg det ikke så travelt, tross alt så holder jeg på med en mastergrad som skal fullføres, men jeg kom på at en god start vil være å høre med leserne mine om hva dere tror ville forbedre bloggen. Så slo det meg også at hvis jeg spurte om dette i form av en konkurranse så kanskje jeg kunne fiske noen flere nye lesere også. Så hvis du er en ny leser, vær så snill å kikk igjennom bloggen litt først, før du svarer. Oppgaven er å nevne en positiv og en negativ (konstruktivt) ting ved bloggen min. Kommentarene kan omhandle alt fra utseendet, organiseringen, til innholdet og måten jeg skriver og presenterer innleggene mine på. Svarfristen er om ti dager, fredag 25. april. Jeg kommer til å trekke vinneren blant alle de som har svart så resultatet av konkurransen er helt uavhengig av hvilke kommentarer man har kommet med. Premien er en overraskelse, men jeg lover at den har noe med strikking å gjøre og at den blir vel verdt innsatsen.
I’ve taken a break from the remodelling of the house to write an entry in my at the moment overlooked blog. I’m sitting here covered in dust trying not to dirty up the computer while I’m writing. We just finished putting up the new walls and are at the moment sanding them even before painting, so everything in my house is covered with this white fine dust that seems to get around everywhere. Well it is just a matter of time before we’ll get to start painting, and that is after all the fun part of remodelling. Speaking of time, which I seem to have too little of these days. It seems like forever since I was living in London, even if it is less than two months ago. One of the last things I did before moving was to hold a competition in this blog, and the first thing I did when I came back to Norway was to draw and announce the winner. The competition was to guess what I was knitting at the time, and Discoknits was the winner. Now I promised a wonderful surprise to the winner, and even if Discoknits is still waiting for her prize, I haven’t forgotten and she won’t have to wait in vain for much longer. You see, I had a plan to find my old jewellery tools and stash as soon as I came back to Norway. I was inspired and had wanted to make some earrings and stitch markers, and I was really looking forward to do it since it is at least two years since last time I was working with beads and wire. Time flies when you are having fun, and while redecorating the house there’s been neither room nor time to sit down and be creative. The other day, Kay had to go to a meeting in the evening, and I decided to finally get around to my plan so I cleared up some space between all the tools, boards and nails, sat down in the middle of the dust, and went for it. This is the result: eight glam markers (which any project would be so proud to wear). These are ”the crème de la crème” of stitch markers, made in handmade glass beads and silver wire. A pair of the blue ones, and the golden scarabs goes in the mail to Discoknits. The other pair of blue, and the pink ones will make my own projects shine, as well as the earrings which will make me shine. That’s it, next time I will show you pictures of my new walls.
Jeg har tatt pause fra oppussinga av leiligheten for å skrive et innlegg i min for tiden mye oversette blogg. Her sitter jeg dekket av pussestøv og prøver å ikke få noe på maskina, men faktum er at hele leiligheten er dekt av støvet, det kommer til på de mest utrolige steder. Vi har fått satt opp gipsplatene, sparklet dem, og nå pusser vi de jevne før maling. Heldigvis er det ikke så lenge til vi skal begynne å male, noe som jo er den artigste delen av oppussinga, og bra er det, for nå begynner vi å gå lei. Det føles som en evighet siden jeg bodde i London, selv om det bare har gått knappe to måneder. En av de siste tingene jeg gjorde før jeg flyttet var å holde en konkurranse her inne på bloggen, og den første tingen jeg gjorde etter flyttinga var å annonsere vinneren. Konkurransen gikk ut på å gjette hva det var jeg strikket på, og Discoknits ble vinneren. Jeg lovte en fantastisk overraskelse til vinneren, og selv om Discoknits venter fremdeles, skal hun ikke vente forgjeves. Jeg hadde nemlig en plan om å finne frem smykkeutstyret mitt når jeg kom hjem til Norge. Det er over to år siden jeg sist hadde ånden over meg, men nå følte jeg meg inspirert og ville lage maskemarkører og noen øreringer. Vel tiden flyr mens man har det artig, og midt oppi oppussinga ble det plutselig ikke så lett å finne verken tid eller plass til noe smykkelaging. Her om dagen måtte min Kjære på et møte på kveldstid og endelig fikk jeg satt planen min ut i live. Jeg rydda meg plass mellom planker og spiker, satte meg til midt i alt støvet og gikk i gang. Her er resultatet: et par øreringer, og åtte ordentlige glam maskemarkører, hvilket strikketøy ville ikke bli umåtelig stolt over å få lov til å gå med disse? Dette er eksklusive saker nemlig, alle metallkomponenter er laget av meg og er i sølv, perlene er håndlagede (ikke av meg) og i glass. Et par av de blå markørene, og de gyllne skarabeene går i posten til Discoknits. Resten beholder jeg selv, så nå kan både jeg og strikketøyet skinne med nye smykker. Dett var dett…neste gang skal dere få se bilder av de nye veggene mine.
As many other knitters these days I’ve been waiting (not so) patiently to receive my invite to join Ravelry, and finally I’m in. There’s a lot to learn before I’m able to use it constructively, but so far I’m impressed and sure that this will be both useful and fun.
I just decided to go back to my old look, and I’m quite happy with that decision, the poll ended up so even that there was no help in the results. I just had to decide myself if I wanted to be “cleaner” or if I should go with the “messy” me. I ended up with the alternative that I recon is the most me. But I think I’ll drop the green picture frames to make the site less “messy”. On Wednesday I drew a winner of my small contest. And I, who thought that this would be a challenge, I guess it actually was quite easy cause most of the answers were right. I’m making a seat for the doll’s stroller. The winner is Discoknits, can you please send me your address to maya001 at mac dot com, and I’ll send you your prize.
Som veldig mange andre har jeg ventet på å motta min invitasjon til å få komme inn på Ravelry, og nå er jeg endelig der. Det er litt å sette seg inn i begynnelsen, men jeg er sikker på at etter hvert så blir dette både nyttig og morsomt. Jeg har forresten akkurat bestemt meg for å gå tilbake til mitt gamle blog utseende. Jeg endte opp med at det er jo dette som er mest meg. Så får jeg heller se om jeg orker å lage en helt ny meg senere, men en ferdiglaget blir det altså ikke. På onsdag trakk jeg en vinner av konkurransen min, det ble Dickoknits som vant, det jeg lager er nemlig et sete til dukkevognen.