Archive for the ‘London’ Category

Come in, have a look…

Posted in Design, Knit with attitude, London, Shopping, Yarn on 11/22/2012 11:32 pm by MayaB

Phew… it’s done! The last few weeks have been nothing less than a triple marathon, at least, trying to get everything sorted and ready for our deadline, which we were determined to keep. And finally, we were able to invite to our grand opening (even though we finished that last coat painting the ceiling the very same morning). There’s a lovely blog post about our opening night over at Little Scandinavian, pop over and have a read. As I’ve mentioned earlier my shop, Knit with attitude, is now sharing premises with Of Cabbages & Kings, and as you can see, you’re bound to find something you like in here! So, yes we’re open, and life can finally go back to normal.

Puh… det er ferdig! De siste ukene har vært intet mindre enn ett trippelmaraton i forsøket på å rekke vår egen deadline. Til slutt kunne vi endelig invitere til åpningsfest (riktignok etter at vi malte ferdig siste strøket i taket samme morgen). Det er en kjempefin bloggpost fra åpningskvelden inne på Little Scandinavian, så ta deg en tur dit for å lese. Jeg nøyer meg med en aldri så liten fotokavalkade denne gang. Som jeg har nevnt tidligere så deler jeg nå lokale med Of Cabbages & Kings, og som du kan se, man er rett og slett nødt til å finne noe man liker her hos oss. Så, ja nå er vi åpne, og livet kan endelig gå tilbake til normalen.

 

What’s going on?

Posted in Design, Knit with attitude, London on 10/22/2012 10:33 pm by MayaB

Well, we scraped through layers of chipboard and paint to reveal the concrete walls in the back room.

Vel, vi har skrapa gjennom lag på lag med spon og maling for å få frem betongveggene i bakrommet.

And we scraped the floor as well, removing really old and horrible tiled vinyl flooring.

Og vi skrapa gulvet også, for å fjerne et eldgammelt og istykkerslitt vinylgulv.

The floor was laid.

Gulvet ble lagt.

The steps boxed.

Trappa har fått ny kledning.

Shelves in progress.

Hyller er underveis.

And yes, then we decided to tear down the back room ceiling.

Og ja, så bestemte vi oss for å rive taket i bakrommet.

 

Blank canvas

Posted in Knit with attitude, London, Work in progress on 10/11/2012 10:56 am by MayaB

Ten months ago, my lovely friend Jessica and I came up with this great idea. Like me, Jessica runs her own business, Of Cabbages & Kings, and like me she had a tiny little shop. We were discussing how our small premises had been good starting points, but how they now limited the expansion of our businesses, we both felt that we’d reached a saturation point and the need for more space was rather crucial for us to be able to keep growing. But moving locations isn’t that easy when you are a small independent business. The prices for bigger premises, especially if you’re hoping for a High Street location are extremely high, and very difficult to manage if you’re tiny and not prepared to drown yourself completely in debts. So we came up with this plan, to share premises. Running our two separate businesses under the same roof, meant that we could increase our space, and at the same time keep our expenses low.

For ti måneder siden, kom min gode venninne Jessica og jeg opp med en genial idé. Lik som meg, driver Jessica sin egen lille butikk, Of Cabbages & Kings. Vi diskuterte hvordan våre små lokaler hadde vært gode utgangspunkt, men hvordan de nå begrenset muligheten til å utvide. Vi følte begge at vi hadde nådd metningspunktet og at vi trengte mer plass for å kunne fortsette å vokse. Men det å flytte lokale er ikke lett når man er bittesmå bedrifter, leieprisene er skyhøye, i hvert fall hvis man håper på en butikk i en hovedgate, og det er vanskelig å håndtere utgiftene hvis man ikke er forberedt på å drukne seg selv i lån. Så vi kom opp med denne planen om å dele lokale. Det å drive våre to uavhengige butikker under samme tak, betød at vi kunne få mye mer plass, og samtidig holde utgiftene våre lave.

No, it’s no spelling mistake, we came up with this idea TEN months ago, and this is how long it has taken put our plan into action. We had every single hick up you can think about, and we got completely tangled up in bureaucracy, paper work, solicitors and agents. It’s been an agonizing process, which also forced us to close up our shops over the summer, and of course even more delays before we finally got in. But we’re in! And we will open as quickly as possible, but as you can see there is plenty of work to be done. I’ll keep you posted on the progress, but for now, have a look at our blank canvas, which we plan to make into the prettiest shop ever!

Nei, det er ingen skrivefeil, vi fikk denne idéen for TI måneder siden, og dette er hvor lang tid det har tatt oss å sette planen ut i live. Vi har hatt hvert eneste problem du kan tenke deg, og vi ble fullstendig viklet inn i papirarbeid, byråkrati, advokater og agenter. De har vært en pinefull prosess, som også tvang oss til å stenge de eksisterende butikkene over sommeren, og som selvfølgelig ga enda flere forsinkelser før vi endelig kom oss inn. Men nå er vi inne! Og vi vil åpne så fort som overhode mulig, men som dere kan se det er mengder av arbeid som står igjen. Jeg skal holdere dere oppdatert på fremgangen, men for nå, ta en titt på vårt blanke lerret, som vi planlegger å gjøre om til den flotteste butikken noensinne!

 

The Big Egg Hunt

Posted in Family, Inspiration, London on 04/14/2012 02:42 pm by MayaB

Coming Easter this year, we’ve had the most amazing egg hunt here in London, so amazing that it actually broke Guinness World Records attempt for the most entrants in an egg hunt competition ever! The Big Egg Hunt was a plan hatched by Elephant Family and Action for Children to raise money for their causes engaging the whole city in exiting interactivity as well. Over 200 uniquely crafted eggs, created by leading artists, designers, architects and jewellers, was hidden across the capital to be hunted down. When the hunt was over, all the gorgeous eggs were put on an impressive display in Covent Garden, for everyone to enjoy.
Visit The Big Egg Hunt site for more information.

Denne påska hadde vi den mest fantastiske eggjakta her i London, så fantastisk at den faktisk slo Guiness rekorden i eggjakt med flest deltakere noen sinne! The Big Egg Hunt er en idé klekket ut av organisasjonene Elephant Family og Action for Children for å samle inn midler til sine respektive saker gjennom å engasjere hele byen. Mer enn 200 unike egg, laget av kunstnere, designere, og arkitekter, ble gjemt rundt om kring i London for å bli funnet av byens innbyggere. Da selve jakta var over ble alle eggene stilt ut ved Covent Garden. Du kan lese mer om prosjektet på The Big Egg Hunt sin nettside.

Of course I spotted the sheepy and the wooly eggs / Selvfølgelig så fant jeg et saueegg og et strikkeegg

One of the artists being invited to participate, creating an egg, was my dear friend Rolando Di Sessa Neto. Rolando has been drawing his whole life, he has been working with cartoons, children’s books, comics and he is the man behind my very special upper arm tattoo!

En av kunstnerne som var invitert til å delta er min gode venn Rolando Di Sessa Neto. Rolando har tegnet hele sitt liv, han har arbeidet med barnebøker, animasjoner og tegneserier, og han er mannen bak min velig spesielle overarmstatovering!

Rolando tattooing my arm last year / Rolando tatoverer armen min

Studying Rolando’s Dinosaur egg up close / Vi studerer Rolandos Dinosauregg på nært hold

The details are just amazing! / Fantastiske detaljer!

 

March 8th

Posted in Family, Ideology and politics, Inspiration, London, Social media on 03/16/2012 10:56 pm by MayaB

Even though it is obvious that I belong to the far left of the political spectrum I’ve always been reluctant to clearly define where I belong. I have this reluctance towards labels, and I want to be able to change my mind given the argumentation within any political area, so I refuse to firmly place myself within anarchism, socialism, communism or what ever. How ever, being a Norwegian woman having moved to London, my experiences have led me towards one label that I can’t ignore. I am most definitely a feminist. I had no idea when moving to London that the differences in gender equality should become what I though of as most difficult having moved country. After all, both Norway and England are modern European democracies no? Well, the differences are enormous! Where as my old feminist mum always mention that Norway still has a bit to go before total equality between the genders are achieved, it is clear to me that England has a really long way to go. I mean, for instance, one single woman in government, what stupidity is that???

That gender differences are something that affects women in England on a day to day basis was expressed brilliantly through a stream of tweets on twitter the 8th of March, the International Women’s’ Day. I followed the discussions with great interest, so did the Guardian’s Linda Grant, who summarised it all in a thought-provoking article March 12th. If you think that feminism is irrelevant in this day and age, and that gender equality is achieved, you really should have a read through her article, and while you’re at it you should visit the website A Thousand Reasons where the mentioned tweets have been stored, saved and published.

In England there is this organisation called the Women’s Institutes, the largest voluntary organisation for women in the UK, with 210,000 members in England, Wales and the Islands.
The WI plays a unique role in providing women with educational opportunities and the chance to build new skills, to take part in a wide variety of activities and to campaign on issues that matter to them and their communities. Every year since my local, the Stoke Newington WI was formed, there has been some kind of action to celebrate International Women’s day. This year the action was displayed through some hardcore “Textile Graffiti”. Their February meeting was spent making over 35 fabric and upcycled plastic garlands and 20 Suffragette Rosettes, all in the Suffragette colours white, green and purple. Now isn’t that a great way to mark the day! Nemi and I went to have a look, and the result as you can see is pretty neat. We also enjoyed reading the notes with quotations and poetry from the Suffragette movement pinned on the tree under the decorations.

Selv om det er åpenbart at jeg hører hjemme langt til venstre på den politiske skalaen så har jeg alltid hatt motvilje mot å klart definere nøyaktig hvor. Jeg har en “ting” når det kommer til merkelapper, og jeg vil forbeholde meg retten til å kunne ombestemme meg i møte med politiske argumenter innenfor alle områder, så jeg nekter simpelthen å bli plassert innenfor anarkisme, sosialisme, kommunisme eller hva det nå enn skulle være. Til nå. For som norsk kvinne som har flyttet til London, gitt de erfaringene jeg har gjort meg her, opplever jeg at det er en merkelapp som ikke lar seg ignorere. Jeg er definitivt en feminist! Jeg hadde ingen anelse om de kjønnsforskjellene som eksisterer i England, og hadde aldri trodd at dette skulle bli den største utfordringen ved å flytte til et annet land. Tross alt, både England og Norge er moderne demokratiske nasjoner, ikke sant? Vel, forskjellene er enorme! Som min gamle feminist mamma alltid vil poengtere at det fremdeles er litt å gjøre før Norge er fullstendig likestilt, vil jeg påstå at England har virkelig en lang vei å gå. For eksempel så er det én enkelt kvinne i den engelske regjering, hvor tullerusk er ikke det?

At kjønnsforskjellene er noe som daglig affekterer engelske kvinner ble tydeliggjort gjennom en twitterstrøm på 8. mars, den internasjonale kvinnedagen. Jeg fulgte denne diskusjonen med stor interesse, det samme gjorde Linda Grant fra en av englands største aviser the Guardian. Hun oppsummerte dette i en tankevekkende artikkel 12. mars. Hvis du er en av de som tror at feminisme er irrelevant i vår tid, og at likhet mellom kjønnene er oppnådd, så bør du lese denne artikkelen. I samme slengen bør du besøke A Thousand Reasons hvor den nevnte twitterstrømmen er gjengitt og publisert.

Her i England er det en organisasjon som heter the Women’s Institutes. Dette er den største organisasjonen for kvinner i Storbritannia, med 210 000 medlemmer. Hvert år gjennomfører min lokale WI gruppe, Stoke Newington WI, en aksjon for å markere og feire den internasjonale kvinnedagen. I år ble dagen markert med knallhard ”tekstil graffiti”. Deres februarmøter gikk med på å lage 35 tøy- og plastposekranser, samt 20 Suffragette rosetter, alle i fargene hvit, lilla og grønn, som tradisjonelt er kjent som suffragettefargene.
Nemi og jeg gikk for å ta en titt, og som du kan se på bildene så er denne gatekunsten temmelig stilig. Vi fant også stor glede i å lese lappene med sitater og poesi fra suffragette bevegelsen, som var festet rundt på trærne under dekorasjonene. Fint ja!

 

I used to be a filmmaker

Posted in Family, Knit with attitude, London on 10/06/2011 03:47 pm by MayaB

As I’m about to tell you, this is a really busy fall. So busy I haven’t been able to update the blog and tell you all about the wonderful wonderful event that took place a few weeks ago at the Thames Festival, the Craft Trail. I told you that I was attending though, and if you are curious to find out how it was, have a look at what Tanya wrote about it over at Strikk Handknits, she also managed to take some great pictures, so enjoy!

Funny how life almost unnoticeable shifts through different faces. Sometimes you look a few years back and think ”I was a completely different person then” followed by a ”what happened?” Those of you who have read this blog for a while know that my family and I have gone through some massive changes lately, moving to a new country and setting up the yarn shop. Even though I’ve published this blog for many years now I just realised that I haven’t been too elaborative on what I used to do, what I’ve changed from. This might not be so strange, focusing on this blog as a knitting blog it didn’t seem relevant to share other parts of my life like what used to be my profession, but lately I really missed who I used to be and again I’ve tried to make some changes.

Dette er en virkelig travel høst! Så travelt har det vært at jeg ikke har rukket å oppdatere bloggen og fortelle om det flotte arrangementet som fant sted under the Thames Festival, The Craft Trail. Jeg fortalte jo at jeg skulle dit, og hvis du er nysgjerrig på hvordan det var så foreslår jeg at du tar en titt på hva Tanya skrev om dette på sin blogg Strikk Handknits.

Rart hvordan livet nesten umerkelig glir inn i ulike faser. Noen ganger ser man tilbake og tenker “Jeg var en helt annen da” etterfulgt av et “hva skjedde?” De av dere som har lest denne bloggen ei stund vet at min familie og jeg har gått igjennom store forandringer ved å flytte til et nytt land og åpne garnbutikken her. Selv om jeg har skrevet denne bloggen i mange år nå, så slo det meg at jeg har ikke vært så tydelig på hva jeg pleide å gjøre tidligere, hva vi dro i fra. Dette er kanskje ikke så rart siden hovedfokuset i bloggen er strikking. Andre deler av livet mitt har kanskje ikke vært så relevant å dele, som hva jeg har jobbet med tidligere, men i det siste så har jeg virkelig savnet hvem jeg pleide å være og så igjen prøver jeg å gjøre noen forandringer.

I used to be a filmmaker. My education is within film and media, and I have for the last ten years worked with independent productions. Together with a dear friend I owned a production company in Norway: Maya Momentum. As you can see by watching our show reel, we made documentaries and music productions.

Jeg var en filmskaper. Utdannelsen min er innen film og media, og de siste ti årene eller så har jeg jobbet med uavhengig filmproduksjon. Sammen med en god venn eide og drev jeg et produksjonsselskap, Maya Momentum AS. Som du kan se så produserte vi for det meste dokumentarer og musikkproduksjoner.

When I moved to London I planned to apply for jobs within the industry here, but I just couldn’t figure out where to begin. Coming from a tiny film environment in Norway the huge London scene turned out to be so overwhelming. Opening the knitting shop just seemed like the most logical thing to do. Now, don’t get me wrong, I absolutely love my job. I’m very proud of the shop and how it has progressed from a tiny market stall, after all knitting is a huge passion of mine. But it does feel like a small piece of me died when I decided not to pursue filmmaking, and this has made me very very sad. I realised that I need to tell stories to be happy!

This fall is a very busy one. Knit with attitude is celebrating its first birthday, and I’ve gone back to the university to do a second Masters, this time in screenwriting. So, if you don’t mind, I plan to broaden the focus of this blog. This is still a knitting blog, but I’ll write a bit about my film ventures as well. As in my life, there has to be room for both!

Da jeg flyttet til London planla jeg å søke på mediarelaterte jobber her, men jeg greide ikke å finne ut hvor jeg i det hele tatt skulle begynne å lete. Med bakgrunn i det bittelille filmmiljøet i Norge, ble industrien her rett og slett overveldende. Å åpne garnbutikken virket som det mest logiske å ta tak i. Ikke misforstå meg nå, for jeg simpelthen elsker jobben min. Jeg er veldig stolt over butikken og hvordan den har vokst fra den lille markedsbua som jeg startet med. Tross alt, strikking er en av mine store lidenskaper. Men det føles som om en liten del av meg døde da jeg ga opp å forfølge det å skulle jobbe med film, og dette har igjen gjort meg veldig trist. Jeg har innsett at jeg er nødt til å kunne fortelle historier for å være lykkelig!

Som sagt, denne høsten er veldig travel. Knit with attitude feirer sin første fødselsdag, og jeg har blitt student igjen for å ta min andre mastergrad, denne gang i manusutvikling. Så derfor håper jeg at du ikke har noe imot at jeg utvider fokuset i bloggen også. Dette er fremdeles en strikkeblogg, men jeg har veldig lyst til å skrive litt om filmdrømmen også. Som i livet mitt, så må det jo være rom for begge deler.

By the way, did I mention the birthday? Yes I did! You are all invited to the grand birthday celebration that will take place in the London shop Tuesday 11th! There will be wine, maybe cake, but best of all: a massive SALE! Reduced prices on absolutely ALL the yarn that I stock.
And for those of you who can’t come to the shop, the sale is of course happening online as well, not for one but for three whole days: October 10th – 12th

Forresten, nevnte jeg bursdag? Ja, det gjorde jeg! Du er herved invitert til den store ettårsfeiringen som vil finne sted i butikken Tirsdag 11. oktober. Det vil bli servert vin, kanskje blir det kake, og det beste av alt: et massivt salg! Det blir reduserte priser på absolutt alle garn i butikken.

Og får du ikke til å komme til London, så er det selvfølgelig salg i nettbutikken også. Ikke bare i én dag, men i tre hele dager til ende, 10. – 12. oktober.

 

The Craft Trail

Posted in Knit with attitude, London on 09/07/2011 10:48 am by MayaB

There is this brilliant initiative launching this week end, and I’m so lucky to be part of it!
A group of independent craft collectives have joined forces to promote crafts at the Mayor’s Thames Festival along the Southbank on 10th and 11th September 2011. 
A Craft Trail has been developed, which allows visitors to follow a map to discover the huge variety of handmade goods on offer, learn more about the processes behind the making of them and, most importantly, have some fun along the way! If you’re lucky you might even get a goodie bag filled with lovely crafty stuff! For all information needed, and to download the map, please visit the Craft Trail.
Knit with attitude is collaborating with the ever so talented Tanya, the woman behind Strikk Handknits, and we’ll be there with a stall packed with everything knitting! You can find us at the Sannapanda camp in the Craft HQ, just follow the map. So if you happen to be in London, do come by and say hello!

Det lanseres et genialt initiativ denne helga, og jeg er så heldig å være en del av det hele.
Ulike kollektiv av uavhengige kunstnere og håndverkere har gått sammen for å promotere sine arbeider under
the Mayor’s Thames Festival 10. og 11. september. En håndverks løype har blitt utviklet i form av et nydelig illustrert kart, hvor man ved å følge dette kan få innblikk i hva som blir laget, hvordan dette skjer og også få prøve selv underveis. Hvis du er heldig kan du også ende opp med å få en “goodie bag” fyllt med herlige saker. På the Craft Trail sidene finner du all informasjon du trenger, og også et nedlastbart kart i stor størrelse.
Knit with attitude samarbeider med nydelige Tanya, kvinnen bak Strikk Handknits, og vi kommer til festivalen med en velfylt bod! Du finner oss i Sannapandacampen ved the Craft HQ, følg kartet så finner du oss. Skulle du tilfeldigvis befinne deg i London denne helga, så er det bare å komme og si hei!

 

In my neighbourhood

Posted in Family, Ideology and politics, London on 07/08/2011 01:38 pm by MayaB

As many of you know I live in London, more specifically I live in Stoke Newington. Let me tell you about my neighbourhood. Stoke Newington is like a village within the city, it has an amazing sense of community. I you ask people here why, you’ll get a lot of different answers. Some will explain that since there’s no tube connection people tend to both work and live in the area, not communing to work means that you spend most of your day here and that you will get to your surroundings better. Others will say that the community feel has always been there as Stoke Newington traditionally has been an area with engaged people with a high level of activism and unconventional thinking. Some will tell you that everybody knows everybody and that communication through different media, amongst other our local N16 Magazine, plays a huge role in establishing this extended realm of friends and acquaintances.
Although I’ve never been an advocate of commercial and capitalist thinking I would like to point out that I also think that the economic culture that surrounds the people of Stokey represents a big part of how we maintain this sense of community.

Som dere vet så bor jeg i London, mer spesifikt så bor jeg i Stoke Newington. La meg fortelle deg litt om nabolaget mitt. Stoke Newington er som en landsby i byen, et lokalsamfunn med en sterk følelse av fellesskap. Hvis du spør folk om hvorfor så vil du få en rekke ulike svar. Noen vil si at fordi vi ikke har noen undergrunn så pendler folk mindre, de både arbeider og bor i det samme området noe som forsterker følelsen av å høre til. Andre vil påpeke at fellesskapet er noe som alltid har vært der siden Stoke Newington tradisjonelt er et område med engasjerte mennesker som gir et høyt nivå av aktivisme og ukonvensjonell tenkning. Noen vil si at alle kjenner alle og at kommunikasjon gjennom ulike media, som for eksempel lokalbaldet N16 Magazine, spiller en stor rolle ved å etablere en utvidet sfære av venner og bekjente. Og selv om jeg aldri har vært kjent for å prise kommersielle eller kapitalistiske sider ved samfunnet så vil jeg allikevel nevne at jeg tror at den økonomiske kulturen som omgir Stokeys beboere også bidrar til hvordan vi ivaretar felleskapsfølelsen.

Here in Stokey you know the local butcher and the fishmonger who will gladly offer you their expertise about how to prepare the tastiest of meals, you celebrate the birth of the local shop keeper’s new daughter being given treats when visiting his shop, the stationary shop girl asks how your family is doing (because she actually knows that you have one). The other day, after finishing her school’s sports day, my daughter demanded that we passed by our coffee shop The Coffee Bean to tell the owner Jimmy how well she did, then we bought books as a reward in our local independent book shop LINK where she again got lovely remarks and encouragements from the owner Jo for her efforts. In Stokey we take pride in having a porn free newsagent, Hamdy received massively support from the community when taking on the fight with WHSmith over their distributing magazines to newsagents in pre-packaged selections. We have the best lingerie expert in the world who gives the greatest advice to a loyal circle of customers of mothers, daughters and their daughters too, Roseanne will take one look at you and tell you spot on what bra size you are. The beautiful Androulla will create the most amazing dress especially for you, (and then of course you have the expertise and invaluable advice from the knitting lady around the corner, but that is a another story). I could go on and on…

I Stokey så kjenner du den lokale slakteren eller fiskehandleren som vil dele sine beste tips for et perfekt måltid med glede, du feirer at han som driver nærbutikken igjen har blitt pappa og blir servert godsaker når du kommer inn, når du er innom stationary (papirvare) butikken blir du spurt om hvordan det går med familien (fordi de vet at du faktisk har en). Her om dagen, etter å ha deltatt på skolens sportsdag, insisterte pia mi på å gå innom kaffesjappa vår for å fortelle innehaveren Jimmy om hvor bra hun hadde gjort det, så gikk vi innom bokhandleren for å kjøpe bok som belønning og der ble hun møtt med enda mer skryt fra Jo som eier den. I Stokey er vi veldig stolte av blad- og avisbutikken som nekter å selge porno. Hamdy fikk massiv støtte fra lokalsamfunnet da han kjempet mot magasingiganten WHSmith som distribuerte sine blader i ferdigpakker noe som gjorde at de enkelte butikkene ikke kunne velge bort blader de ikke ville selge. Vi har verdens beste undertøyekspert (ikke si til henne at jeg sa undertøy, det heter nemlig lingerie) som ved å gi deg ett blikk kan fortelle nøyaktig hvilken BH-størrelse du er. Roseanne er hyppig besøkt av lojale kunder: mødre, døtre og deres døtre igjen. Vakre Androulla vil kreere den mest fantastiske kjole skreddersydd for deg, (og så har du den kunnskapsrike og hyggelige damen som driver garnbutikken rundt hjørnet, men det er en annen historie). Jeg kunne ha fortsatt i det uendelige…

A few weeks ago the area was introduced to a new developing scheme threatening our variety of independent businesses, there are plans to build a huge Sainsbury’s supermarket, which in the end clearly will drive the independents out of existence. I really can’t see how a Sainsbury’s can match the quality and service offered by our independents, neither can I picture how the independents can compete with a huge supermaket chain like that and survive. What is really positive is that this threat is reinforcing people’s engagement in our community, and the rise of resistance towards this development is impressive. The community response to the Sainsbury plans, Stokey Local is growing bigger everyday, and I truly believe there is a chance to fight this project and win. What really annoys me with this whole process though is the arrogance shown by the developers, refusing to take any resistance seriously. They kept a presentation for the public where they had to face the critique, and they responded by calling the community’s reactions pathetic and concerns trivial,
One of their arguments for developing is increased consumer choice. Well can someone explain to me what happens when the independents are chased from the area, what choice will be left except from the one Sainsbury represents?

For noen uker siden ble nabolaget mitt introdusert for et eiendomsprosjekt som direkte truer vårt varierte utvalg av små og uavhengige butikker. Det er planer om å bygge et digert Sainsbury’s supermarket her som åpenbart vil tvinge mange andre ut av drift. (Sainsbury’s er en av de aller største dagligvarekjedene her i England, og kan sammenlignes med Rema 1000s stormarkeder hjemme i Norge) Jeg kan virkelig ikke se hvordan en Sainsbury’s butikk kan tilby noe av den ekspertisen og servicen du mottar hos våre lokalbutikker, men jeg kan heller ikke se hvordan småbutikkene skal kunne konkurrere mot en slik storfisk og overleve. Det som virkelig er positivt er at denne trusselen nå har forsterket folks engasjement og den samlende mobiliseringen mot dette prosjektet er virkelig imponerende. Lokalsamfunnets motinitiativ Stokey Local vokser større og sterkere for hver dag som går, og jeg har virkelig tro på at dette er en kamp som nytter og hvor vi har mulighet til å vinne! Noe som virkelig irriterer meg er den utalte arrogansen til utviklerne, de nekter å ta lokalsamfunnet seriøst. De arrangerte et offentlig presentasjonsmøte hvor de skulle møte kritikken, men deres respons var å kalle nærmiljøets reaksjoner patetiske og deres bekymringer trivielle. Et av utviklernes hovedargumenter er flere valgmuligheter for forbrukerne. Kan noen forklare meg hva som skjer etter at småbutikkene er jaget fra området, hvilke valg er det da igjen bortsett fra det ene som er å handle på Sainsbury’s?

By now you are probably wondering why I chose to accompany this entry with the pictures shown. Well, the link here is community. Last week end my family and I visited The Cally Festival, a community initiative taking place in Caledonian Road. Now, entering Caledonian Road from Kings Cross you’ll find a lot of small, independent and very trendy shops. But the road is long, and in the other end the scene is a quite different. What we noticed was the many empty shops, somewhere the road looked kind of deserted. The Cally Festival is there to revive the area, and I think the community did a very good job. We spent the whole day at the festival, absorbing everything that went on and truly enjoyed ourselves. I think that by showcasing different community activities and organisations, independent artists and youth projects really opened the public’s eyes to what great potential there is in this area. I’m sure that nothing but good will come out of an event like this. And similar to what is going on in our neighbourhood it showcases the strength of a community raising it’s voice and hopefully taking control and gaining real influence in what direction the area is evolved.

Nå lurer du sikkert på hvorfor jeg har valgt ut akkurat disse bildene til denne artikelen. Vel, sammenhengen ligger i begrepene “lokalsamfunn” og “fellesskap”. Forrige helg besøkte vi The Cally Festival, et initiativ fra de som arbeider og bor i Caledonian Road, ei gate i London i nærheten av sentrale Kings Cross Station. Hvis du går inn i gata fra den enden som ligger ved Kings Cross så finner du mange små, uavhengige og veldig trendye butikker, men gata er veldig lang og i den andre enden ser det helt annerledes ut. Vi la merke til de mange tomme butikklokalene, noen steder så det nesten ut som om gata var forlatt (og vi prater midt i London her altså). The Cally Festival handler om å gjennopplive området, og jeg syns lokalsamfunnet gjorde en fantastisk jobb. Vi tilbrakte hele dagen der, deltok på flere aktiviteter og hadde det kjempefint. Jeg tror at ved å vise frem de ulike lokale aktvitetene og organisasjonene, kunstnerne, designerne og ungdomsprosjektene, så skapte arrangørene økt oppmerksomhet mot det store potensialet som ligger i området. Jeg er sikker på at bare godt vil komme ut av et prosjekt som dette. Og i likhet med hva som foregår i mitt nabolag så viser dette et styrket lokalsamfunn, som ved å heve en felles stemme kan ta kontroll over og direkte påvirke hvordan utviklinga av eget nærmiljø skal foregå.

(Picture comments/kommentarer til bildene:
1 & 2 – I fell in love with Tilly Flop Designs’ knit themed cards and tea towels, and Frikk in his new tiger finger doll / Jeg forelska meg i kort og kopphåndklær med strikketema, og Frikk i sin nye tigerfingerdukke.
3 & 4 – We’re learning cardiac compression at the first Aid stand/ Vi lærer hjertekompresjon ved førstehjelpsbua.
5 & 6 – Participating in Vanessa Hubbard aka Alpaca Addict’s workshop, Nemi crocheted a brooch / Vi deltar på strikke workshop, Nemi heklet en brosje.)

 

Welcome to the forest!

Posted in Finished, Fru Forsell, Inspiration, Knit with attitude, London on 06/08/2011 10:35 pm by MayaB

One of the (few) downsides with moving to a new country and starting all over again is that it can be quite lonely. It is a huge challenge to establish new bonds and get to know people. It might have something to do with our age and our family situation, when having kids you’re not that involved in the social scene anymore, instead of being “out there” you tend to end up on the sofa. At least one of us has to, not knowing someone we could ask to babysit, so a social life together is definitely out of the question. Sure we do have acquaintances, and I meet a lot of lovely and interesting people through attending knitting groups and getting to know the customers in my shop. I also know that this will eventually become different, but I have to admit, sometimes I miss my friends so much. Those close friends that you’ve known for years and years, and who know you.

Lately I’ve been thinking a lot about a friend of mine, Veslemøy. Veslemøy is a Norwegian name that translates to something Little Maiden. Let me tell you, there is nothing little- or maiden-like with my friend (although I’ve always found her name to be very suitable). She is this powerful, stubborn, big hearted and very wise woman, one of those who will go through life’s difficulties with her head lifted high, no matter what. She will also encourage you, utter those right words in the right occasion, just to make you lift your head higher too. But what I absolutely adore about my friend is her creativity, she is a fountain of creativity. There are absolutely no limits for her ideas, and when she gets them, she most likely will see them through as well. We used to live in the same neighbourhood and we used to share a studio, you might remember that I wrote about the opening back then. It seems to me like Veslemøy is the kind of person who comes up with a creative idea first. Long before knitting graffiti as a concept was known, Veslemøy had a bike covered in knitting standing in her backyard to put a smile on peoples’ faces. And when I came to London I found bags and belts of recycled tires being hyped as fashion’s next big thing, but Veslemøy made incredible cool tractor tire bags ages ago. Her creative label is “Velkommen til skogen!” which in English means “Welcome to the forest!” Reading this entry you’ll soon see how these three words in the combination with meeting someone new triggered my brain and made Veslemøy very present although she’s quite far away.

En av de (få) negative sidene ved det å flytte til et nytt land og starte på nytt er det at det kan være ganske ensomt. Det er en utfordring å skulle knyte nye bånd til nye mennesker. Det har nok noe med alder og familiesituasjon å gjøre, når man har barn er man ikke så sosialt aktiv lengre, i stedet for å være “ute” ender man opp på sofaen. I hvert fall ender én av oss der, når man ikke kjenner noen som kan være barnevakt så er i hvert fall et sosialt liv sammen helt uaktuelt. Selvfølgelig så har vi bekjente, og jeg treffer jo mange hyggelige og spennende mennesker gjennom strikkegrupper og ved å bli kjent med kundene mine i butikken. Jeg vet jo at denne ensomheten er forbigående og at jo lengre vi blir her jo mer annerledes vil det bli, men jeg må innrømme at av og til så savner jeg vennene mine noe voldsomt. De nære vennene som man har kjent i årevis, og som gjensidig kjenner deg ut og inn.

I det siste har jeg tenkt mye på ei venninne av meg, Veslemøy. I den engelske teksten over har jeg forsøkt å oversette navnet hennes, og endte opp med noe som “lille jomfru”, men la meg forsikre deg om at det finnes ikke noe smått eller jomfruaktig over Veslemøy (selv om jeg alltid har funnet navnet hennes merkelig treffende). Hun er ei sterk, sta, storhjertet og veldig smart dame, av den typen som vil gå gjennom livets vanskeligheter med hodet høyt hevet, alltid. Hun vil også oppmuntre andre, ytre de riktige ordene til rett tid og sørge for at andre også løfter hodet litt høyere. Det jeg virkelig beundrer hos Veslemøy er hennes kreativitet, hun er rett og slett en kreativ fontene. Det finnes ikke grenser for hennes ideer, og når hun først får en, så er det sannsynlig at hun gjennomfører den også. Vi bodde i det samme nabolaget og vi delte verksted, du husker kanskje at jeg skrev om åpningen den gang da. Det virker for meg som om Veslemøy er en av disse menneskene som får de kreative ideene først. Lenge før strikkegraffiti som konsept ble kjent, hadde Veslemøy en sykkel dekt av strikking på pynt i bakgården for å få folk til å smile. Og da jeg kom til London oppdaget jeg at vesker og belter laget av gjenbrukte bildekk ble opphauset som den store motenyheten, men Veslemøy hadde laget enormt kule vesker av traktordekk for en liten evighet siden. Veslemøy har gitt sine kreative krumspring merkelappen “Velkommen til skogen!” Leser du videre vil du snart få vite hvordan disse tre ordene sammen med et nytt møte førte til at jeg opplevde Veslemøy som veldig tilstedeværende, selv om hun er langt borte.


Pictures from our studio/Bilder fra verkstedet vårt

A few weeks ago I had a customer visiting my shop. She bought some wonderful yarn as a gift to her mom and we started talking, she told me that she’s a visual merchandiser looking to expand her freelance portfolio. We started discussing my window decorations, provided that it should cost (almost) nothing at all, and the lovely Holly came back to me with a few concept ideas. I liked several of them and we decided to make a combined bird and butterfly theme. Now have a look at my pretty window! This is all created using very simple means, but the end result still looks great! Holly bought the bird boxes online (they’re made of cardboard) and I crocheted the rooftops and fronts, what’s not covered in crocheting are covered in fabric scraps. She found the branches on a park renovation site and painted them white, then gluing on leaves cut in felt. The butterflies on the wall outside and on some of the branches had been used somewhere else before, and so she gave them a new boost spray-painting them pink. I crocheted the birds for the window, and the butterflies displayed inside the shop.

For noen uker siden hadde jeg en kunde som kom innom for å kjøpe et nydelig garn i gave til sin mor. Vi kom i prat og det viste seg at hun er dekoratør og ønsket å utvide sin freelance portfolio. Vi diskuterte potensiell vindusdekor i butikken min, forutsatt at dette kom til å koste så og si ingenting, og nydelige Holly kom tilbake til meg med ideer til ulike konsept. Jeg likte flere av de hun viste meg og vi ble enige om å kombinere to i et sommerfugler og fugler tema. Ta en kikk på mitt flotte vindu! Alt dette har vi laget med bruk av svært enkle midler, men sluttresultatet ser jo allikevel lekkert ut! Holly kjøpte fuglekassene (som er laget i papp) på nettet, og jeg heklet tak og fasader, det som ikke er dekt av hekling er dekt med biter av restestoff. Greinene fant hun som avkapp i en park og malte dem hvite, for så å lime på blader klippet ut i filt. Sommerfuglene på ytterveggen og på noen av greinene er opprinnelig fra et av Hollys tidligere prosjekt, så de gav hun nytt liv med sjokkerende rosa spraymaling. Jeg heklet fuglene, og også sommerfuglene som er utstilt inne i butikken.


It’s strange how one creative meeting can trigger memories and emotions about something else, for me there is an obvious link between my new shop front and how I feel for my friend. Trying to see a project through with no money, to create something with nothing, is Veslemøy’s speciality. And considering the result and the look of my window what else can I say than: Welcome to the forest! But what influenced me to think of her the most was finally working creatively with someone again, throwing out ideas and actually getting response, creating toward dead lines, discussing colours, shapes and concepts. I really appreciated this aspect of the project, and I really enjoyed getting to know Holly through the process of materialising it. I might have got a new friend (and maybe a potential baby sitter too). Overall this experience made me reflect on how we should treasure these random meetings that some times can turn out to be the loveliest of friendship.

Det er underlig hvordan et kreativt møte kan utløse minner og emosjoner rundt noe helt annet, for meg så er det en helt åpenbar link mellom mitt nye butikkvindu og hvordan jeg føler for min venninne. Å prøve å gjennomføre et prosjekt uten midler, å skape noe ut av ingenting, er helt i Veslemøys bane. Og når vinduet nå står ferdig og ser ut som det gjør, hva annet kan jeg si enn: Velkommen til skogen! Men det som virkelig fikk meg til å tenke på Veslemøy var opplevelsen av å endelig arbeide kreativt sammen med noen igjen, kaste ut ideer og få tilbakemelding, jobbe mot tidsfrister, diskutere farger, former og konsept. Jeg satte ordentlig pris på dette aspektet ved prosjektet, og jeg satte ordentlig pris på å bli kjent med Holly gjennom materialiseringen av det. Jeg har kanskje fått en ny venn (og kanskje en potensiell barnevakt til og med). I det hele og det store har dette møtet ført til at jeg nå er oppmerksom på hvordan vi burde verdsette disse tilfeldige møtene, som kan vise seg å ende opp i nye bekjentskap og ikke minst vennskap.

 

Not everything in life is knitting…

Posted in Family, London on 03/09/2011 04:20 pm by MayaB

Although lately I’ve felt like my life is all about knitting, and it hasn’t been all that joyful at all. Coming from me a statement like this might come out as I have double standards, as I always tell my fellow knitters that knitting should be pleasurable, and as soon it leads to stress, discomfort, or pressure of any kind we should leave the needles to rest for a while. As knitting is something that should add positivity to our everyday life, we have to make sure we keep and nurture our creativity, motivation and passion.

When following the path of a knitting shop dream we knew that this would mean a lot of hard work, and it sure has. We opened the shop right before the Christmas season, and it soon became clear that we needed to keep the shop open on Sundays as well. So since then I’ve been working six days a week, and my only day off has been Mondays when both of my kids are attending school and nursery, the consequence is that I practically haven’t seen them. I miss them, and that makes me feel down. I know this feeling, I recognize it from when I was working with my Master Degree (even though within a completely different academic area), everything in life evolves around this that you are working on in such a way that it ends up being immersive. Yes, changing your life and starting something new is stressful, scary and incredible exiting. I need time to breath!

I det siste har jeg virkelig følt at absolutt alt handler om strikking, og det har ikke vært bare gledesfylt i det hele tatt. Når det er jeg som ytrer dette så høres det kanskje en smule dobbeltmoralsk ut, siden jeg alltid er den som sier at strikking skal være en glede. Til mine strikkevenner sier jeg alltid at så snart strikkingen bærer preg av stress, forpliktelse, og ubehag så er det på tide å la pinnene få hvile en stund. Stikking er noe som skal tilføre positivitet, derfor må vi forsikre oss om at vi beholder og verner om kreativiteten, motivasjonen og lidenskapen.

Når vi bestemte oss for å forfølge drømmen om en garnbutikk i London visste vi at vi sto foran enormt mye arbeid. Vi åpnet rett før julesesongen og det ble snart tydelig at vi også måtte ha åpent på søndager. Så siden da har jeg jobbet seks dager i uka, og min eneste fridag har vært mandager hvor begge ungene er opptatt med skole og barnehage, så jeg har praktisk takt ikke sett dem i denne perioden. Jeg savner dem, og det gjør meg nedfor. Jeg kjenner denne følelsen, jeg husker den fra da jeg fullførte Mastergraden min (selv om den var innenfor et helt annet akademisk felt). Alt i livet dreier seg om dette som du jobber så hardt med at det til slutt blir altoppslukende. Ja, det å gjøre en livsendring og starte opp noe nytt er stressende, skummelt og fryktelig spennende. Jeg trenger rom til å puste!

So we’re closing on Sundays, the shop seems to have established itself in the area, and so the need to be open “all the time” doesn’t seem so necessary anymore. And I’ll be spending more time with my family, and we’ll start enjoying this incredible remarkable huge city that we’ve moved to.

Så nå stenger vi på søndager, butikken ser ut til å ha etablert seg i nærområdet, så det å være åpen “døgnet rundt” virker ikke som så nødvendig lengre. Jeg skal tilbringe mer tid med familien min, og sammen skal vi endelig få begynt å utforske denne fantastisk fascinerende storbyen vi har flyttet til.

Last Sunday we decided to visit Tate Modern http://www.tate.org.uk/modern/default.shtm Personally I absolutely love Tate, and the opportunity it gives me to see original works by artists like Salvador Dalí and Pablo Picasso leaves me in awe. However this time the aim of our trip was to test the children’s activities http://www.tate.org.uk/families/events/modern/ We started with lunch in the espresso bar which gave Nemi the opportunity to be artistic with the camera, then we headed off to try the “Surrealist challenge”. From the Family Area we got a workbook with a route to follow of different tasks to complete and a box with the equipment needed. The conclusion was that the fun part was trying to find and spot the details showed in the book, in the Surrealist exhibition. The artistic tasks turned out to be a bit boring, Nemi wished for more materials to work with (she asked me where the wool was…) and I think the limits for the tasks were a bit too tight for creativity to really flow. Finally, we got carried away in the Tate Shop http://www.tate.org.uk/shop/, which has a huge selection of books, posters, and artists’ products. Leaving Tate I noticed that spring is here. I feel so much better now!

Sist søndag bestemte vi oss for å besøke Tate Modern. Personlig så er jeg fullstendig forelsket i Tate, det at jeg har muligheten til å se orginale verk av kunstnere som Salvador Dalí og Pablo Picasso fyller meg med den største ærefrykt og ikke minst glede! Men denne gangen så var hensikten med turen å finne ut hva Tate kunne tilby barna. Vi begynte med en trivelig lunch i Espresso baren hvor Nemi fikk være kunstnerisk med kameraet, så dro vi for å delta i den “Surrealistiske Utfordringen”. Vi fikk ei arbeidsbok som beskrev ei løype med ulike oppgaver som skulle løses og et skrin med materialer som skulle brukes underveis. I boka var det blant annet bilder av detaljer hentet fra ulike kunstverk som man skulle finne i utstillingen, og denne “skattejakta” viste seg å være den artigste biten. De kunstneriske utfordringene var nok litt kjedelige for pia vår, hun ønsket seg flere materialer å jobbe med (hun spurte hvorfor det ikke var ull i skrinet…) og jeg tror at oppgavenes begrensninger var litt for stramme til at kreativiteten virkelig skulle kunne flyte fritt. Til slutt gikk vi oss helt bort inne i Tate Shop, som har et stort utvalg av bøker, plakater, og kunstneriske dippedupper. Da vi dro fra Tate oppdaget jeg at våren er her. Jeg føler meg så mye bedre nå!