The world according to MayaB

As I’m about to tell you, this is a really busy fall. So busy I haven’t been able to update the blog and tell you all about the wonderful wonderful event that took place a few weeks ago at the Thames Festival, the Craft Trail. I told you that I was attending though, and if you are curious to find out how it was, have a look at what Tanya wrote about it over at Strikk Handknits, she also managed to take some great pictures, so enjoy!

Funny how life almost unnoticeable shifts through different faces. Sometimes you look a few years back and think ”I was a completely different person then” followed by a ”what happened?” Those of you who have read this blog for a while know that my family and I have gone through some massive changes lately, moving to a new country and setting up the yarn shop. Even though I’ve published this blog for many years now I just realised that I haven’t been too elaborative on what I used to do, what I’ve changed from. This might not be so strange, focusing on this blog as a knitting blog it didn’t seem relevant to share other parts of my life like what used to be my profession, but lately I really missed who I used to be and again I’ve tried to make some changes.

Dette er en virkelig travel høst! Så travelt har det vært at jeg ikke har rukket å oppdatere bloggen og fortelle om det flotte arrangementet som fant sted under the Thames Festival, The Craft Trail. Jeg fortalte jo at jeg skulle dit, og hvis du er nysgjerrig på hvordan det var så foreslår jeg at du tar en titt på hva Tanya skrev om dette på sin blogg Strikk Handknits.

Rart hvordan livet nesten umerkelig glir inn i ulike faser. Noen ganger ser man tilbake og tenker “Jeg var en helt annen da” etterfulgt av et “hva skjedde?” De av dere som har lest denne bloggen ei stund vet at min familie og jeg har gått igjennom store forandringer ved å flytte til et nytt land og åpne garnbutikken her. Selv om jeg har skrevet denne bloggen i mange år nå, så slo det meg at jeg har ikke vært så tydelig på hva jeg pleide å gjøre tidligere, hva vi dro i fra. Dette er kanskje ikke så rart siden hovedfokuset i bloggen er strikking. Andre deler av livet mitt har kanskje ikke vært så relevant å dele, som hva jeg har jobbet med tidligere, men i det siste så har jeg virkelig savnet hvem jeg pleide å være og så igjen prøver jeg å gjøre noen forandringer.

I used to be a filmmaker. My education is within film and media, and I have for the last ten years worked with independent productions. Together with a dear friend I owned a production company in Norway: Maya Momentum. As you can see by watching our show reel, we made documentaries and music productions.

Jeg var en filmskaper. Utdannelsen min er innen film og media, og de siste ti årene eller så har jeg jobbet med uavhengig filmproduksjon. Sammen med en god venn eide og drev jeg et produksjonsselskap, Maya Momentum AS. Som du kan se så produserte vi for det meste dokumentarer og musikkproduksjoner.

When I moved to London I planned to apply for jobs within the industry here, but I just couldn’t figure out where to begin. Coming from a tiny film environment in Norway the huge London scene turned out to be so overwhelming. Opening the knitting shop just seemed like the most logical thing to do. Now, don’t get me wrong, I absolutely love my job. I’m very proud of the shop and how it has progressed from a tiny market stall, after all knitting is a huge passion of mine. But it does feel like a small piece of me died when I decided not to pursue filmmaking, and this has made me very very sad. I realised that I need to tell stories to be happy!

This fall is a very busy one. Knit with attitude is celebrating its first birthday, and I’ve gone back to the university to do a second Masters, this time in screenwriting. So, if you don’t mind, I plan to broaden the focus of this blog. This is still a knitting blog, but I’ll write a bit about my film ventures as well. As in my life, there has to be room for both!

Da jeg flyttet til London planla jeg å søke på mediarelaterte jobber her, men jeg greide ikke å finne ut hvor jeg i det hele tatt skulle begynne å lete. Med bakgrunn i det bittelille filmmiljøet i Norge, ble industrien her rett og slett overveldende. Å åpne garnbutikken virket som det mest logiske å ta tak i. Ikke misforstå meg nå, for jeg simpelthen elsker jobben min. Jeg er veldig stolt over butikken og hvordan den har vokst fra den lille markedsbua som jeg startet med. Tross alt, strikking er en av mine store lidenskaper. Men det føles som om en liten del av meg døde da jeg ga opp å forfølge det å skulle jobbe med film, og dette har igjen gjort meg veldig trist. Jeg har innsett at jeg er nødt til å kunne fortelle historier for å være lykkelig!

Som sagt, denne høsten er veldig travel. Knit with attitude feirer sin første fødselsdag, og jeg har blitt student igjen for å ta min andre mastergrad, denne gang i manusutvikling. Så derfor håper jeg at du ikke har noe imot at jeg utvider fokuset i bloggen også. Dette er fremdeles en strikkeblogg, men jeg har veldig lyst til å skrive litt om filmdrømmen også. Som i livet mitt, så må det jo være rom for begge deler.

By the way, did I mention the birthday? Yes I did! You are all invited to the grand birthday celebration that will take place in the London shop Tuesday 11th! There will be wine, maybe cake, but best of all: a massive SALE! Reduced prices on absolutely ALL the yarn that I stock.
And for those of you who can’t come to the shop, the sale is of course happening online as well, not for one but for three whole days: October 10th – 12th

Forresten, nevnte jeg bursdag? Ja, det gjorde jeg! Du er herved invitert til den store ettårsfeiringen som vil finne sted i butikken Tirsdag 11. oktober. Det vil bli servert vin, kanskje blir det kake, og det beste av alt: et massivt salg! Det blir reduserte priser på absolutt alle garn i butikken.

Og får du ikke til å komme til London, så er det selvfølgelig salg i nettbutikken også. Ikke bare i én dag, men i tre hele dager til ende, 10. – 12. oktober.

So we’re back from our summer holiday in Norway, and as you can tell we had a magnificent time!
What about you, how was your summer?

Vi er tilbake fra vår årlige sommerferie i Norge, og som du kan se så har vi hatt en fantastisk ferie! Hva med deg, hvordan var din sommer?

As many of you know I live in London, more specifically I live in Stoke Newington. Let me tell you about my neighbourhood. Stoke Newington is like a village within the city, it has an amazing sense of community. I you ask people here why, you’ll get a lot of different answers. Some will explain that since there’s no tube connection people tend to both work and live in the area, not communing to work means that you spend most of your day here and that you will get to your surroundings better. Others will say that the community feel has always been there as Stoke Newington traditionally has been an area with engaged people with a high level of activism and unconventional thinking. Some will tell you that everybody knows everybody and that communication through different media, amongst other our local N16 Magazine, plays a huge role in establishing this extended realm of friends and acquaintances.
Although I’ve never been an advocate of commercial and capitalist thinking I would like to point out that I also think that the economic culture that surrounds the people of Stokey represents a big part of how we maintain this sense of community.

Som dere vet så bor jeg i London, mer spesifikt så bor jeg i Stoke Newington. La meg fortelle deg litt om nabolaget mitt. Stoke Newington er som en landsby i byen, et lokalsamfunn med en sterk følelse av fellesskap. Hvis du spør folk om hvorfor så vil du få en rekke ulike svar. Noen vil si at fordi vi ikke har noen undergrunn så pendler folk mindre, de både arbeider og bor i det samme området noe som forsterker følelsen av å høre til. Andre vil påpeke at fellesskapet er noe som alltid har vært der siden Stoke Newington tradisjonelt er et område med engasjerte mennesker som gir et høyt nivå av aktivisme og ukonvensjonell tenkning. Noen vil si at alle kjenner alle og at kommunikasjon gjennom ulike media, som for eksempel lokalbaldet N16 Magazine, spiller en stor rolle ved å etablere en utvidet sfære av venner og bekjente. Og selv om jeg aldri har vært kjent for å prise kommersielle eller kapitalistiske sider ved samfunnet så vil jeg allikevel nevne at jeg tror at den økonomiske kulturen som omgir Stokeys beboere også bidrar til hvordan vi ivaretar felleskapsfølelsen.

Here in Stokey you know the local butcher and the fishmonger who will gladly offer you their expertise about how to prepare the tastiest of meals, you celebrate the birth of the local shop keeper’s new daughter being given treats when visiting his shop, the stationary shop girl asks how your family is doing (because she actually knows that you have one). The other day, after finishing her school’s sports day, my daughter demanded that we passed by our coffee shop The Coffee Bean to tell the owner Jimmy how well she did, then we bought books as a reward in our local independent book shop LINK where she again got lovely remarks and encouragements from the owner Jo for her efforts. In Stokey we take pride in having a porn free newsagent, Hamdy received massively support from the community when taking on the fight with WHSmith over their distributing magazines to newsagents in pre-packaged selections. We have the best lingerie expert in the world who gives the greatest advice to a loyal circle of customers of mothers, daughters and their daughters too, Roseanne will take one look at you and tell you spot on what bra size you are. The beautiful Androulla will create the most amazing dress especially for you, (and then of course you have the expertise and invaluable advice from the knitting lady around the corner, but that is a another story). I could go on and on…

I Stokey så kjenner du den lokale slakteren eller fiskehandleren som vil dele sine beste tips for et perfekt måltid med glede, du feirer at han som driver nærbutikken igjen har blitt pappa og blir servert godsaker når du kommer inn, når du er innom stationary (papirvare) butikken blir du spurt om hvordan det går med familien (fordi de vet at du faktisk har en). Her om dagen, etter å ha deltatt på skolens sportsdag, insisterte pia mi på å gå innom kaffesjappa vår for å fortelle innehaveren Jimmy om hvor bra hun hadde gjort det, så gikk vi innom bokhandleren for å kjøpe bok som belønning og der ble hun møtt med enda mer skryt fra Jo som eier den. I Stokey er vi veldig stolte av blad- og avisbutikken som nekter å selge porno. Hamdy fikk massiv støtte fra lokalsamfunnet da han kjempet mot magasingiganten WHSmith som distribuerte sine blader i ferdigpakker noe som gjorde at de enkelte butikkene ikke kunne velge bort blader de ikke ville selge. Vi har verdens beste undertøyekspert (ikke si til henne at jeg sa undertøy, det heter nemlig lingerie) som ved å gi deg ett blikk kan fortelle nøyaktig hvilken BH-størrelse du er. Roseanne er hyppig besøkt av lojale kunder: mødre, døtre og deres døtre igjen. Vakre Androulla vil kreere den mest fantastiske kjole skreddersydd for deg, (og så har du den kunnskapsrike og hyggelige damen som driver garnbutikken rundt hjørnet, men det er en annen historie). Jeg kunne ha fortsatt i det uendelige…

A few weeks ago the area was introduced to a new developing scheme threatening our variety of independent businesses, there are plans to build a huge Sainsbury’s supermarket, which in the end clearly will drive the independents out of existence. I really can’t see how a Sainsbury’s can match the quality and service offered by our independents, neither can I picture how the independents can compete with a huge supermaket chain like that and survive. What is really positive is that this threat is reinforcing people’s engagement in our community, and the rise of resistance towards this development is impressive. The community response to the Sainsbury plans, Stokey Local is growing bigger everyday, and I truly believe there is a chance to fight this project and win. What really annoys me with this whole process though is the arrogance shown by the developers, refusing to take any resistance seriously. They kept a presentation for the public where they had to face the critique, and they responded by calling the community’s reactions pathetic and concerns trivial,
One of their arguments for developing is increased consumer choice. Well can someone explain to me what happens when the independents are chased from the area, what choice will be left except from the one Sainsbury represents?

For noen uker siden ble nabolaget mitt introdusert for et eiendomsprosjekt som direkte truer vårt varierte utvalg av små og uavhengige butikker. Det er planer om å bygge et digert Sainsbury’s supermarket her som åpenbart vil tvinge mange andre ut av drift. (Sainsbury’s er en av de aller største dagligvarekjedene her i England, og kan sammenlignes med Rema 1000s stormarkeder hjemme i Norge) Jeg kan virkelig ikke se hvordan en Sainsbury’s butikk kan tilby noe av den ekspertisen og servicen du mottar hos våre lokalbutikker, men jeg kan heller ikke se hvordan småbutikkene skal kunne konkurrere mot en slik storfisk og overleve. Det som virkelig er positivt er at denne trusselen nå har forsterket folks engasjement og den samlende mobiliseringen mot dette prosjektet er virkelig imponerende. Lokalsamfunnets motinitiativ Stokey Local vokser større og sterkere for hver dag som går, og jeg har virkelig tro på at dette er en kamp som nytter og hvor vi har mulighet til å vinne! Noe som virkelig irriterer meg er den utalte arrogansen til utviklerne, de nekter å ta lokalsamfunnet seriøst. De arrangerte et offentlig presentasjonsmøte hvor de skulle møte kritikken, men deres respons var å kalle nærmiljøets reaksjoner patetiske og deres bekymringer trivielle. Et av utviklernes hovedargumenter er flere valgmuligheter for forbrukerne. Kan noen forklare meg hva som skjer etter at småbutikkene er jaget fra området, hvilke valg er det da igjen bortsett fra det ene som er å handle på Sainsbury’s?

By now you are probably wondering why I chose to accompany this entry with the pictures shown. Well, the link here is community. Last week end my family and I visited The Cally Festival, a community initiative taking place in Caledonian Road. Now, entering Caledonian Road from Kings Cross you’ll find a lot of small, independent and very trendy shops. But the road is long, and in the other end the scene is a quite different. What we noticed was the many empty shops, somewhere the road looked kind of deserted. The Cally Festival is there to revive the area, and I think the community did a very good job. We spent the whole day at the festival, absorbing everything that went on and truly enjoyed ourselves. I think that by showcasing different community activities and organisations, independent artists and youth projects really opened the public’s eyes to what great potential there is in this area. I’m sure that nothing but good will come out of an event like this. And similar to what is going on in our neighbourhood it showcases the strength of a community raising it’s voice and hopefully taking control and gaining real influence in what direction the area is evolved.

Nå lurer du sikkert på hvorfor jeg har valgt ut akkurat disse bildene til denne artikelen. Vel, sammenhengen ligger i begrepene “lokalsamfunn” og “fellesskap”. Forrige helg besøkte vi The Cally Festival, et initiativ fra de som arbeider og bor i Caledonian Road, ei gate i London i nærheten av sentrale Kings Cross Station. Hvis du går inn i gata fra den enden som ligger ved Kings Cross så finner du mange små, uavhengige og veldig trendye butikker, men gata er veldig lang og i den andre enden ser det helt annerledes ut. Vi la merke til de mange tomme butikklokalene, noen steder så det nesten ut som om gata var forlatt (og vi prater midt i London her altså). The Cally Festival handler om å gjennopplive området, og jeg syns lokalsamfunnet gjorde en fantastisk jobb. Vi tilbrakte hele dagen der, deltok på flere aktiviteter og hadde det kjempefint. Jeg tror at ved å vise frem de ulike lokale aktvitetene og organisasjonene, kunstnerne, designerne og ungdomsprosjektene, så skapte arrangørene økt oppmerksomhet mot det store potensialet som ligger i området. Jeg er sikker på at bare godt vil komme ut av et prosjekt som dette. Og i likhet med hva som foregår i mitt nabolag så viser dette et styrket lokalsamfunn, som ved å heve en felles stemme kan ta kontroll over og direkte påvirke hvordan utviklinga av eget nærmiljø skal foregå.

(Picture comments/kommentarer til bildene:
1 & 2 – I fell in love with Tilly Flop Designs’ knit themed cards and tea towels, and Frikk in his new tiger finger doll / Jeg forelska meg i kort og kopphåndklær med strikketema, og Frikk i sin nye tigerfingerdukke.
3 & 4 – We’re learning cardiac compression at the first Aid stand/ Vi lærer hjertekompresjon ved førstehjelpsbua.
5 & 6 – Participating in Vanessa Hubbard aka Alpaca Addict’s workshop, Nemi crocheted a brooch / Vi deltar på strikke workshop, Nemi heklet en brosje.)

Although lately I’ve felt like my life is all about knitting, and it hasn’t been all that joyful at all. Coming from me a statement like this might come out as I have double standards, as I always tell my fellow knitters that knitting should be pleasurable, and as soon it leads to stress, discomfort, or pressure of any kind we should leave the needles to rest for a while. As knitting is something that should add positivity to our everyday life, we have to make sure we keep and nurture our creativity, motivation and passion.

When following the path of a knitting shop dream we knew that this would mean a lot of hard work, and it sure has. We opened the shop right before the Christmas season, and it soon became clear that we needed to keep the shop open on Sundays as well. So since then I’ve been working six days a week, and my only day off has been Mondays when both of my kids are attending school and nursery, the consequence is that I practically haven’t seen them. I miss them, and that makes me feel down. I know this feeling, I recognize it from when I was working with my Master Degree (even though within a completely different academic area), everything in life evolves around this that you are working on in such a way that it ends up being immersive. Yes, changing your life and starting something new is stressful, scary and incredible exiting. I need time to breath!

I det siste har jeg virkelig følt at absolutt alt handler om strikking, og det har ikke vært bare gledesfylt i det hele tatt. Når det er jeg som ytrer dette så høres det kanskje en smule dobbeltmoralsk ut, siden jeg alltid er den som sier at strikking skal være en glede. Til mine strikkevenner sier jeg alltid at så snart strikkingen bærer preg av stress, forpliktelse, og ubehag så er det på tide å la pinnene få hvile en stund. Stikking er noe som skal tilføre positivitet, derfor må vi forsikre oss om at vi beholder og verner om kreativiteten, motivasjonen og lidenskapen.

Når vi bestemte oss for å forfølge drømmen om en garnbutikk i London visste vi at vi sto foran enormt mye arbeid. Vi åpnet rett før julesesongen og det ble snart tydelig at vi også måtte ha åpent på søndager. Så siden da har jeg jobbet seks dager i uka, og min eneste fridag har vært mandager hvor begge ungene er opptatt med skole og barnehage, så jeg har praktisk takt ikke sett dem i denne perioden. Jeg savner dem, og det gjør meg nedfor. Jeg kjenner denne følelsen, jeg husker den fra da jeg fullførte Mastergraden min (selv om den var innenfor et helt annet akademisk felt). Alt i livet dreier seg om dette som du jobber så hardt med at det til slutt blir altoppslukende. Ja, det å gjøre en livsendring og starte opp noe nytt er stressende, skummelt og fryktelig spennende. Jeg trenger rom til å puste!

So we’re closing on Sundays, the shop seems to have established itself in the area, and so the need to be open “all the time” doesn’t seem so necessary anymore. And I’ll be spending more time with my family, and we’ll start enjoying this incredible remarkable huge city that we’ve moved to.

Så nå stenger vi på søndager, butikken ser ut til å ha etablert seg i nærområdet, så det å være åpen “døgnet rundt” virker ikke som så nødvendig lengre. Jeg skal tilbringe mer tid med familien min, og sammen skal vi endelig få begynt å utforske denne fantastisk fascinerende storbyen vi har flyttet til.

Last Sunday we decided to visit Tate Modern http://www.tate.org.uk/modern/default.shtm Personally I absolutely love Tate, and the opportunity it gives me to see original works by artists like Salvador Dalí and Pablo Picasso leaves me in awe. However this time the aim of our trip was to test the children’s activities http://www.tate.org.uk/families/events/modern/ We started with lunch in the espresso bar which gave Nemi the opportunity to be artistic with the camera, then we headed off to try the “Surrealist challenge”. From the Family Area we got a workbook with a route to follow of different tasks to complete and a box with the equipment needed. The conclusion was that the fun part was trying to find and spot the details showed in the book, in the Surrealist exhibition. The artistic tasks turned out to be a bit boring, Nemi wished for more materials to work with (she asked me where the wool was…) and I think the limits for the tasks were a bit too tight for creativity to really flow. Finally, we got carried away in the Tate Shop http://www.tate.org.uk/shop/, which has a huge selection of books, posters, and artists’ products. Leaving Tate I noticed that spring is here. I feel so much better now!

Sist søndag bestemte vi oss for å besøke Tate Modern. Personlig så er jeg fullstendig forelsket i Tate, det at jeg har muligheten til å se orginale verk av kunstnere som Salvador Dalí og Pablo Picasso fyller meg med den største ærefrykt og ikke minst glede! Men denne gangen så var hensikten med turen å finne ut hva Tate kunne tilby barna. Vi begynte med en trivelig lunch i Espresso baren hvor Nemi fikk være kunstnerisk med kameraet, så dro vi for å delta i den “Surrealistiske Utfordringen”. Vi fikk ei arbeidsbok som beskrev ei løype med ulike oppgaver som skulle løses og et skrin med materialer som skulle brukes underveis. I boka var det blant annet bilder av detaljer hentet fra ulike kunstverk som man skulle finne i utstillingen, og denne “skattejakta” viste seg å være den artigste biten. De kunstneriske utfordringene var nok litt kjedelige for pia vår, hun ønsket seg flere materialer å jobbe med (hun spurte hvorfor det ikke var ull i skrinet…) og jeg tror at oppgavenes begrensninger var litt for stramme til at kreativiteten virkelig skulle kunne flyte fritt. Til slutt gikk vi oss helt bort inne i Tate Shop, som har et stort utvalg av bøker, plakater, og kunstneriske dippedupper. Da vi dro fra Tate oppdaget jeg at våren er her. Jeg føler meg så mye bedre nå!

No, don’t get me wrong, I had a lovely Christmas with my family, but knitting wise I’m so glad it’s over. With the opening of the shop, our budget this year was really low, and I mean REALLY low. So giving nice gifts to everyone this year meant that I had to knit them. As I told you in my last entry I’ve been knitting scarves, no less than four scarves in one month! After completing the Challenging Lace Scarf for my Grandmother, I made the Wisp with some alternations for my Mother in law. I dropped the eyelets and the buttons, and repeated the panel 25 times, instead of the 17 times that is done in the original pattern.
Then I made a scarf for my Mom and one for my husband, both improvised as I knitted them. I planned for a really funky scarves photo shoot to show off my efforts, but suddenly Christmas was here and I had to give them away before any pictures were taken. Except from the Wisp, which I now can show off in all its glory!

Nei, ikke misforstå meg, jeg hadde en fantastisk flott jul sammen med familien min, men når det kommer til strikking så er jeg glad for at den er over. Med åpningen av butikken så var julegavebudsjettet vårt trangt i år, og da mener jeg VIRKELIG trangt. Så det å gi fine gaver til alle i år betød at jeg måtte strikke mange av dem. Som jeg fortalte i forrige innlegg så har jeg strikket skjerf, intet mindre enn fire skjerf strikket jeg på en måned! Etter å ha gjort ferdig the Challenging Lace Scarf til min Bestemor, strikket jeg the Wisp med noen endringer til min Svigermor. Jeg droppet knapper og knappehull, og gjentok panelet 25 ganger, i stedet for 17 ganger som det er gjort i den opprinnelige versjonen. Så strikket jeg et skjerf til min Mamma og et til min elskede kjæreste, begge improvisert frem underveis. Jeg planla en skikkelig funky fotografering for å vise frem resultatene, men plutselig var jula her, og jeg måtte gi bort skjerfene før jeg fikk tatt noen bilder. Bortsett fra Wisp, som jeg nå endelig kan vise frem i all sin herlighet!

In my search for the perfect knitted gifts I also found and fell completely in love with Woolly Wormhead’s designs. Her hats are just amazing! For Nemi I made the Brownie, published in the book Twisted Woolly Toppers. This pattern was so fun to work with that I came up with a pair of fingerless gloves as well, based on the Brownie pattern. I think that the result would have looked even better using a solid colour yarn, but Nemi fell in love with this yarn ages ago and so I felt that I had to use it. As you can see, it still looks beautiful, and the receiver is very happy about her new outfit.

Now as for next year, it’s all about egocentric knitting, first and foremost I will be knitting for me. And I can assure you I will not knit any scarves for a very very long time!

Da jeg leita etter de perfekte strikkede gaver fant jeg og forelsket meg fullstendig i Woolly Wormhead sine modeller. Luene hennes er rett og slett fantastiske! Til Nemi strikket jeg Brownie, publisert i boka Twisted Woolly Toppers. Dette mønsteret var så artig å jobbe med at jeg også strikket et par fingerløse hansker, basert på luemønsteret. Jeg tror at resultatet ville ha sett bedre ut i ensfarget garn, men Nemi falt for dette garnet for evigheter siden, så jeg følte at jeg bare måtte bruke det. Som du kan se, så ser det fremdeles flott ut, og mottakeren er veldig fornøyd med det nye settet sitt.

Når det gjelder neste år, så handler det om egosentrisk strikking, jeg skal først og fremst strikke til meg selv. Og jeg kan love deg en ting, jeg kommer ikke til å strikke skjerf på veldig veldig lenge.