Posts Tagged ‘Wendy Bernard’

Show off!

So finally there are some finished knitting to show off! Remember this one, Maya’s sexy vest, then you might remember that I was not very happy about the end result except from that I really fell in love with the yarn – Debbie Bliss Eco Baby 09. And as soon as the vest was finished I decided to frog it and use the yarn for something different. As you can see on my face, I’m much more pleased with this one. The patterns for both my failed vest and this The Karma Tank can be found in Custom Knits by Wendy Bernard.

Endelig har jeg noen ferdige prosjekt å vise frem! Husker du denne, Maya’s sexy vest, da husker du kanskje at jeg ikke var særlig fornøyd med hvordan den ble seende ut, bortsett fra at jeg forelsket meg fullstendig i garnet – Debbie Bliss Eco Baby 09. Så snart vesten var ferdig bestemte jeg meg for å rekke opp og bruke garnet til noe annet. Som du kan se på ansiktsutrykket mitt så er jeg mer fornøyd med det nye prosjektet. Mønstrene til både den mislykkede vesten og denne The Karma Tank finner du i Custom Knits av Wendy Bernard.

Not only that, I’ve finished another one of Wendy’s designs from this book, The Favorite Cardigan. If you have a look at my project page over at Ravelry, you can read my comments on all my projects from this book and I have to be honest and say that there have been a few issues with the shaping, but over all I’m pleased with how the end results turned out. Now, over to other books and new ventures!

Ikke bare det, jeg har gjort ferdig enda en av Wendys modeller fra denne boka, The Favorite Cardigan. Hvis du tar en titt på prosjekt sida mi inne på Ravelry så kan du lese de kommentarene jeg har på mine prosjekt fra denne boka, og jeg må være ærlig å si at det var enkelte ting jeg ikke har vært så fornøyd med, men i det store og hele syns jeg at sluttresultatene ble fine. Nå er jeg klar for andre bøker og nye utfordringer!

 

Maya’s sexy vest

So I’ve finished something that was supposed to be sexy, but turned out not even close to sexy. Since I saw the picture of the model of Mina’s Tuxedo Vest from the book Custom Knits by Wendy Bernard a few years ago I really wanted this vest, as soon as I could find time to make it. It has been on my to-do-list forever! I found what I believed to be the perfect yarn, the gauge was off by three stitches per 4”, and the needle size was spot on. Now these three stitches shouldn’t make much of a difference, I thought, but apparently I was wrong. Because as you can see, my vest didn’t come out as the sassy one in the book. I made some adjustments, amongst others I made the vest a few inches longer and I wasn’t pleased with the cowl neck, so I actually ripped it up three times before it looked good, but still… The neckline is not as deep as on the model, and the vest pulls up in front, which makes it quite unflattering over my chest. Since I’ve been knitting for a very long time, I know that this happens, it might be the gauge, it might be the needle size, it might be my body shape, it might be the sum of loads of factors. I’m still in love with the vest, but I’m going to put it on hold until I find another ”perfect” yarn, and I’m still in love with the yarn I’ve used, so I’m going to turn the vest I knitted into something different when I find the ”perfect” project. In Norway we have this expression ”to shoot one’s own leg”, and I can’t help thinking that my New Years resolution to just knit for my self this year is getting back at me with awful results. So now I’m knitting baby cardigans, obviously not for my self…

Jeg har strikket ferdig noe som skulle bli sexy, men som endte opp som alt annet enn det. Jeg har ønsket meg denne helt siden jeg så bildet av Mina’s Tuxedo Vest i boka Custom Knits av Wendy Bernard for noen år siden, bare jeg kunne finne tid til å strikke den, den har altså vært på prosjektlista mi i en liten evighet. Jeg kom over det jeg trodde kom til å være det perfekte garnet for dette prosjektet, strikkefastheten hadde en forskjell på bare tre masker per 10 cm, og pinnestørrelsen var akkurat det den skulle være. Disse tre maskene kan da umulig gjøre noen stor forskjell, tenkte jeg, med tydeligvis så tok jeg helt feil. For som du kan se, vesten min ligner ikke den frekke orginalen i det hele tatt. Jeg gjorde noen endringer underveis, blant annet så strikket jeg vesten noen centimetre lengre, og jeg var ikke fornøyd med halsen før jeg hadde rekket den opp og strikket den på nytt hele tre ganger, men allikevel… Utringninga er ikke så dyp som den på bildet, og vesten “trekker oppover” midt foran, noe som er ganske ukledelig. Siden jeg har strikket veldig lenge vet jeg at dette er sånt som skjer. Det kan være strikkefastheten, det kan være garnet, det kan være min kroppsfasong, det kan være summen av en rekke ting. Jeg er fremdeles forelsket i denne vesten, men jeg skal legge den på vent til jeg finner det “perfekte” garnet, jeg er også fremdeles forelsket i garnet jeg brukte så den strikkede vesten skal bli noe annet så snart jeg finner det “perfekte” prosjektet. Du vet uttrykket “å skyte seg selv i leggen”, jeg kan ikke fri meg for tanken om at det er mitt bastante nyttårsforsett om bare å strikke til meg selv som fører til kjedelige resultat. Så nå strikker jeg babyjakker, åpenbart ikke til meg selv…

 

Inspired

I’ve been knitting swatches lately, and I don’t like knitting swatches, it is a complete bore! But I know that when I visit a yarn shop, I always look for the swatches, the swatches tell me everything about a particular yarn, and this is what makes me fall in love with a new yarn or not. I needed swatches to show in my shop too, and so I’ve been knitting swatches. While working the yellow swatch something happened. I made a simple swatch, the frame in seed stitch and the rest in stockinette, and as I was doing these pictures started to pop up in my head. This swatch is made out of cotton, which I normally never use as I’m much more a wool girl type, but the structure and texture of the swatch seemed perfect for a certain type of garment that I had in mind. And so I stopped swatching, and lately I’ve been working on this, which I won’t show you until it’s done, but a little teaser is always allowed.

I det siste har strikket prøvelapper, og jeg liker ikke å strikke prøvelapper, det er utrolig kjedelig. Men jeg vet at når jeg besøker en garnbutikk, så leter jeg alltid etter prøvelappene, for de forteller meg alt jeg trenger å vite om et bestemt garn, og det er prøvelappen som avgjør om jeg forelsker meg i en ny type garn eller ikke. Jeg trenger prøvelapper i min butikk også, så jeg har strikket prøvelapper for harde livet. Mens jeg strikket på den gule lappen så skjedde det noe. Jeg lagde en enkel lapp, med rammen i perlestrikk og resten i glattstrikk, og mens jeg gjorde dette dukket det opp ulike bilder i hodet mitt. Denne lappen er laget i bomull, hvilket jeg normalt aldri bruker, jeg er mer av ei ulljente, men jeg syntes at lappens tekstur virket helt perfekt for det plagget jeg hadde i tankene. Så nå strikker jeg ikke lapper mer, i det siste har jeg jobbet med denne, som jeg ikke kommer til å vise frem ordentlig før den er ferdig, men en liten titt er jo alltids lov.

When I was about 15 years, I had this massive knitting obsession. I’d designed and knitted my first sweater. Thinking about it today it was absolutely awful, but in those days in the late 80ies it was spot on cool with its black and white stripes and checkers pattern. A friend of mine borrowed the sweater to wear at a party, and of course she forgot it there. I was devastated, all that work for nothing. Then one day, at school, I saw a boy who was a few years over me (and very handsome and cool, and totally out of my league) in my sweater. I stopped him and told him that this was my sweater that he was wearing, and asked to have it back. He laughed and said no way, he’d picked it up at his girlfriend’s, and since I didn’t know her, how could I claim that it was mine. I replied, ”because I’ve knitted it” He really mocked me, shouting so that everyone could hear, that no way did I make that sweater. Then he turned his back to me and left me completely humiliated. (Which was quite easily done when I was at that age). Then a few days later, he came into my classroom holding my sweater neatly folded in his hand. Not so loud as last time he spoke to me, but still so that everyone could hear, he apologised, telling me that he had checked with his girlfriend and that she told him that someone left it at the party and that it was mine. ”I’m really sorry” he said ”I didn’t believe you when you said you could knit something like this.” Dignity restored! After that I was unstoppable, producing incredible amounts of knitwear, you can absolutely say that I had an unique and individual style in those days.

Do you remember knitwear in the 80ies and the 90ies? Baggy square shaped sweaters, blocks, stripes and zigzag patterns, and no shape what so ever. I know this was fashionable at this time, but please… In the “Fibre Fun Friday” group at Ravelry there is a discussion dedicated to the most horrid knits ever, and not surprisingly quite a few of them are from this era. Please be warned, if you enter this discussion your eyes might hurt afterwards.

Da jeg var omtrent 15 år, hadde jeg en massiv strikkeentusiasme. Jeg hadde designet og strikket min første genser. Når jeg tenker på den i dag så var den absolutt en stygg sak, men tilbake på seint 80-tall så var den veldig moteriktig i svart og hvitt, med striper og sjakkmønster. Ei venninne av meg lånte genseren min for å ha på seg på fest, og glemte selvfølgelig genseren igjen der. Jeg var så lei meg, alt det arbeidet for ingenting. Så en dag, på skolen, så jeg at en gutt som gikk noen klassetrinn over meg (og som var veldig kjekk og voksen, og i en helt annen liga enn meg) hadde på seg min genser. Jeg stoppet han og fortalte at det var min genser og spurte om jeg kunne få den tilbake. Til min store ydmykelse flirte han hånlig og høyt av meg, og sa så alle kunne høre det at den genseren hadde han lånt av kjæresten sin, og siden jeg ikke kjente henne, kunne det umulig være min genser. Jeg svarte at “Jo det er den, jeg har strikket den selv.” Da lo han enda høyere og sa at det kunne jeg umulig ha gjort, så snudde han ryggen til meg og gikk. Jeg sto igjen og følte meg veldig flau og bitte bitte liten. Ett par dager senere dukket han opp i klasserommet mitt, han hadde med genseren min nyvasket og fint brettet sammen. Ikke så høyt som forrige gang han pratet til meg, men allikevel så høyt at alle kunne høre det, ba han om unnskyldning. Han hadde fått bekreftet fra kjæresten sin at genseren var gjenglemt på festen og at den tilhørte meg. “Unnskyld,” sa han “jeg trodde virkelig ikke at du kunne strikke noe sånt som denne”. Verdigheta gjenopprettet! Etter det var jeg ustoppelig, og produserte det ene plagget etter det andre. Du kan absolutt si at jeg hadde en unik og individuell stil på denne tida.

Husker du strikkeplagg fra 80- og 90-tallet? Posete firkantede gensere i stripe-, sikksakk-, og rutemønster, og totalt blottet for fasong? Jeg vet at det var dette som var mote på denne tida, men hallo??? I “Fibre Fun Friday” gruppa på Ravelry er det en diskusjon dedikert til de mest forferdelige strikkerier, og ikke overraskende så er mange av disse fra denne tida. Vær advart, hvis du besøker denne diskusjonen så kan øynene dine svi etterpå.

But seriously, my Grandmother, who was the one who taught me how to knit, was very concerned in those days that the knowledge of knitting would completely disappear all together. One of the most constructive handcraft techniques and an important part of our inheritage of women’s culture was on its way to be completely forgotten. Then something changed, something that leaves my Grandmother, for one, totally amazed. Knitting has renewed itself and is gaining more and more interest and passion every day. There are so many exiting, interesting and inspirational aspects of knitting today, it really fascinated me over and over again. One person that has been an absolute inspiration to me is Stefanie Japel. Reading her first book Fitted Knits a few years ago really made me crack the code of shaping. Finally something fresh, modern, and flattering was in reach. She also is responsible for some of my more venturous improvised projects, not all of them came out like I wanted them to, but I sure loved the process and the knowledge I’ve gained by working through these projects. Another inspiration to me is Wendy Bernard; I’ve been following her blog Knit and Tonic for years now. I will say that her style is classic, but with fun and nifty details. But the main reason that she inspires me is her writing; her contemporary humoristic writing is really worth reading. Another person I would like to mention is Susan Crawford. As I said, knitting has renewed itself, and one of the ways this has happened is through looking back in history to the old fashion styles and how different techniques can be used to create the most flattering and gorgeous knitwear. Susan is all into vintage, and how to construct, deconstruct, use and reuse until what comes out of it is pure perfection. Now, go have a look at this women and their work, I’m sure you will be inspired!

Men seriøst, min bestemor, som er den som lærte meg å strikke, var veldig bekymret på denne tida over at strikkekunnskapene var i ferd med å forsvinne. En av de mest konstruktive håndarbeidsteknikker og en vesentlig del av vår kvinnelige kulturarv var på god vei til å bli glemt. Så var det noe som endret seg, noe som virkelig forundrer og gleder min bestemor! Strikkingen har vært i stand til å fornye og gjenoppfinne seg selv, og strikking fanger flere og flere sin interesse og lidenskap for hver dag som går. Det er så mange spennende, interessante og inspirerende aspekt ved strikking i dag, noe som jeg opplever at fascinerer meg igjen og igjen. En person som har vært en stor kilde til inspirasjon for meg er Stefanie Japel Å lese hennes første bok Fitted Knits for noen år siden hjalp meg til å knekke fasongkoden. Endelig var noe friskt, moderne og kledelig innen rekkevidde. Stefanie er også ansvarlig for noen av mine mer eventyrlystne improviserte prosjekt, ikke all endte opp slik jeg hadde forestilt meg dem, men jeg har satt stor pris på prosessen og ikke minst kunnskapen jeg fikk ut av arbeidet med disse. En annen inspirasjon for meg er Wendy Bernard, jeg har fulgt bloggen hennes, Knit and Tonic, i mange år. Jeg vil karakterisere stilen hennes som klassisk, men med artige og smarte detaljer. Den største årsaken til at hun inspirerer meg er hvordan hun skriver, hennes moderne og humorisktiske stil er en fryd for øyet og gir mat til hjernen. En siste person jeg har lyst til å nevne er Susan Crawford. Som jeg sa, strikkingen har fornyet seg selv, og en av de måtene den har gjort det på er ved å se tilbake i historien på hvordan ulike teknikker har blitt brukt til å skape de mest kledelige og vakre strikkeplagg. Susan er opptatt av vintage, og hvordan man ved å benytte konstruksjon, dekonstruksjon, bruk og gjenbruk kan oppnå et perfekt resultat. Nå syns jeg at du skal ta deg en tur ut på Verdensveven og sjekke ut disse kvinnene og det arbeidet de gjør, jeg er sikker på at du vil bli inspirert!