Archive for June, 2011

Maya’s got a new toy

Or the title could just as well have been ”mama’s got a new baby”. I might as well admit it; I’m a gadgets person. And even though I hate to admit this one: when it comes to brands I’m a complete Mac geek. Still, to go on and spend so much money on something that practically is ”just” a phone is ridiculous, so I’ve been avoiding the temptation for a long time. Then it occurred to me – this can be useful, I actually need an Iphone as a tool in my everyday life. Let me elaborate.

Tittelen kunne like gjerne ha vært “Mama har fått en ny baby”. Jeg kan like godt innrømme det; jeg er opptatt av tekniske duppeditter. Og selv om jeg hater å innrømme dette; når det kommer til merkevarer så er jeg en Macnerd. Allikevel, det å bruke så mye penger på noe som tross alt bare er en telefon er rett og slett latterlig, så jeg har unngått fristelsen lenge. Så gikk det opp for meg: dette kan være nyttig, jeg trenger faktisk en Iphone som et verktøy i hverdagen. La meg utdype.

I’ve been blogging for many years, in the era of cyber world and social networking I’ve been on it like ”forever”. I started my blog back in January 2006, by the way you can actually have a look at my earliest attempts to blog right here http://mayasworld.blogdrive.com/, as it of course is still out there on the never-ending Interweb. So what is my blog? My definition hasn’t changed much over the years; to me a blog is a combination of pictures and words in an independent publication. And do I have words? If you have read my blog for a while you know that I don’t have the ability to be short, I always have a lot to say and so my entries tend to be long. This is also why I try to have good pictures on my blog, to illustrate, to inspire and not at least to balance all my text. Needless to say, all this writing and taking crisp photos takes a lot of time, and the regularity of my posts reflects this. The last year or so I’ve noticed more and more ”instant messaging” blogs; you take a snap shot, type a short message, and publish this on your blog, all using one device – your phone. I don’t plan on making my blog into a collection of short picture-messages, but I do believe that my Mr Maciphone can come in handy trying to increase the number of post each month.

Jeg har blogget i mange år, i cyberverdenens tidregning har jeg så og si hold på “for alltid”. Jeg startet bloggen min i januar 2006, forresten så kan du ta en titt på mine første forsøk her http://mayasworld.blogdrive.com/, fordi alt ligger selvfølgelig fremdeles ute på det uendelige Internettet. Så hva er min blogg? Min definisjon har ikke endret seg så veldig i løpet av årene, jeg oppfatter min blogg som en samling ord og bilder i en uavhengig publikasjon. Og gjett om jeg har ord? Hvis du har lest bloggen min over tid så vet du at jeg ikke evner å være kortfattet, jeg har alltid så mye å si og dermed blir innleggene mine lange. Derfor prøver jeg å ha gode bilder på bloggen, for å illustrere, for å inspirere og for å balansere all teksten. Det er jo klart at all denne skrivinga og det å ta bilder er tidkrevende, og dette reflekteres i hvor ofte det kommer nye innlegg. I løpet av det siste året har jeg lagt merke til flere og flere “øyeblikksblogger”; du tar et kjapt bilde, skriver en kort melding, og publiserer dette, alt ved å bruke ett verktøy – telefonen din. Jeg planlegger ikke å endre bloggen min til en sånn samling av korte bildemeldinger, men jeg tror at min Mr Maciphone kan bli hendig i et forsøk på å blogge oftere.

After opening the shop I’ve become more and more active considering social networking too. I’m on twitter and facebook, I’m a member of several web communities, and I read loads of blogs. So no more need to bring my loveable but quite old and fragile Mac, or bring my brilliant but quite heavy camera, a lot of my everyday activities can now be handled in a few moments using my phone. Do you see where I’m going with this, it is absolutely necessary for me to have and Iphone to manage my tasks, right? As you can see, I’ve used a lot of time justifying this to my self, and I really don’t think that my arguments are that bad…really.

Etter at jeg åpnet butikken har jeg også blitt mer og mer aktiv i ulike sosiale media. Jeg er på twitter og facebook, jeg er med i flere ulike websamfunn og jeg leser veldig mange blogger. Men nå trenger jeg ikke å ta med min kjære men noe utslitte Mac, eller mitt brilliante men tunge fotoapparat, en rekke av mine hverdagslige aktiviteter kan nå håndteres kjapt ved bruk av telefonen min. Ser du hvor jeg er på vei hen med dette, det er absolutt nødvendig for meg å bruke en Iphone for å håndtere de daglige oppgaver, ikke sant? Som du kan se, så har jeg brukt mye tid på å rettferdiggjøre dette for meg selv, og jeg synes virkelig ikke at argumentasjonen min er helt grunnløs heller…virkelig.

 

Bloglovin

Follow my blog with Bloglovin

Just a short note to let you all know that my blog can be followed through Bloglovin. You can use Bloglovin to keep track of all your favorite blogs, now how neat is that!

En veldig kort meldig bare for å la deg vite at nå kan du følge bloggen min via Boglovin. Du kan bruke Bloglovin til å holde deg oppdatert på alle dine favorittblogger, hvor smart er ikke det!

 

Welcome to the forest!

One of the (few) downsides with moving to a new country and starting all over again is that it can be quite lonely. It is a huge challenge to establish new bonds and get to know people. It might have something to do with our age and our family situation, when having kids you’re not that involved in the social scene anymore, instead of being “out there” you tend to end up on the sofa. At least one of us has to, not knowing someone we could ask to babysit, so a social life together is definitely out of the question. Sure we do have acquaintances, and I meet a lot of lovely and interesting people through attending knitting groups and getting to know the customers in my shop. I also know that this will eventually become different, but I have to admit, sometimes I miss my friends so much. Those close friends that you’ve known for years and years, and who know you.

Lately I’ve been thinking a lot about a friend of mine, Veslemøy. Veslemøy is a Norwegian name that translates to something Little Maiden. Let me tell you, there is nothing little- or maiden-like with my friend (although I’ve always found her name to be very suitable). She is this powerful, stubborn, big hearted and very wise woman, one of those who will go through life’s difficulties with her head lifted high, no matter what. She will also encourage you, utter those right words in the right occasion, just to make you lift your head higher too. But what I absolutely adore about my friend is her creativity, she is a fountain of creativity. There are absolutely no limits for her ideas, and when she gets them, she most likely will see them through as well. We used to live in the same neighbourhood and we used to share a studio, you might remember that I wrote about the opening back then. It seems to me like Veslemøy is the kind of person who comes up with a creative idea first. Long before knitting graffiti as a concept was known, Veslemøy had a bike covered in knitting standing in her backyard to put a smile on peoples’ faces. And when I came to London I found bags and belts of recycled tires being hyped as fashion’s next big thing, but Veslemøy made incredible cool tractor tire bags ages ago. Her creative label is “Velkommen til skogen!” which in English means “Welcome to the forest!” Reading this entry you’ll soon see how these three words in the combination with meeting someone new triggered my brain and made Veslemøy very present although she’s quite far away.

En av de (få) negative sidene ved det å flytte til et nytt land og starte på nytt er det at det kan være ganske ensomt. Det er en utfordring å skulle knyte nye bånd til nye mennesker. Det har nok noe med alder og familiesituasjon å gjøre, når man har barn er man ikke så sosialt aktiv lengre, i stedet for å være “ute” ender man opp på sofaen. I hvert fall ender én av oss der, når man ikke kjenner noen som kan være barnevakt så er i hvert fall et sosialt liv sammen helt uaktuelt. Selvfølgelig så har vi bekjente, og jeg treffer jo mange hyggelige og spennende mennesker gjennom strikkegrupper og ved å bli kjent med kundene mine i butikken. Jeg vet jo at denne ensomheten er forbigående og at jo lengre vi blir her jo mer annerledes vil det bli, men jeg må innrømme at av og til så savner jeg vennene mine noe voldsomt. De nære vennene som man har kjent i årevis, og som gjensidig kjenner deg ut og inn.

I det siste har jeg tenkt mye på ei venninne av meg, Veslemøy. I den engelske teksten over har jeg forsøkt å oversette navnet hennes, og endte opp med noe som “lille jomfru”, men la meg forsikre deg om at det finnes ikke noe smått eller jomfruaktig over Veslemøy (selv om jeg alltid har funnet navnet hennes merkelig treffende). Hun er ei sterk, sta, storhjertet og veldig smart dame, av den typen som vil gå gjennom livets vanskeligheter med hodet høyt hevet, alltid. Hun vil også oppmuntre andre, ytre de riktige ordene til rett tid og sørge for at andre også løfter hodet litt høyere. Det jeg virkelig beundrer hos Veslemøy er hennes kreativitet, hun er rett og slett en kreativ fontene. Det finnes ikke grenser for hennes ideer, og når hun først får en, så er det sannsynlig at hun gjennomfører den også. Vi bodde i det samme nabolaget og vi delte verksted, du husker kanskje at jeg skrev om åpningen den gang da. Det virker for meg som om Veslemøy er en av disse menneskene som får de kreative ideene først. Lenge før strikkegraffiti som konsept ble kjent, hadde Veslemøy en sykkel dekt av strikking på pynt i bakgården for å få folk til å smile. Og da jeg kom til London oppdaget jeg at vesker og belter laget av gjenbrukte bildekk ble opphauset som den store motenyheten, men Veslemøy hadde laget enormt kule vesker av traktordekk for en liten evighet siden. Veslemøy har gitt sine kreative krumspring merkelappen “Velkommen til skogen!” Leser du videre vil du snart få vite hvordan disse tre ordene sammen med et nytt møte førte til at jeg opplevde Veslemøy som veldig tilstedeværende, selv om hun er langt borte.


Pictures from our studio/Bilder fra verkstedet vårt

A few weeks ago I had a customer visiting my shop. She bought some wonderful yarn as a gift to her mom and we started talking, she told me that she’s a visual merchandiser looking to expand her freelance portfolio. We started discussing my window decorations, provided that it should cost (almost) nothing at all, and the lovely Holly came back to me with a few concept ideas. I liked several of them and we decided to make a combined bird and butterfly theme. Now have a look at my pretty window! This is all created using very simple means, but the end result still looks great! Holly bought the bird boxes online (they’re made of cardboard) and I crocheted the rooftops and fronts, what’s not covered in crocheting are covered in fabric scraps. She found the branches on a park renovation site and painted them white, then gluing on leaves cut in felt. The butterflies on the wall outside and on some of the branches had been used somewhere else before, and so she gave them a new boost spray-painting them pink. I crocheted the birds for the window, and the butterflies displayed inside the shop.

For noen uker siden hadde jeg en kunde som kom innom for å kjøpe et nydelig garn i gave til sin mor. Vi kom i prat og det viste seg at hun er dekoratør og ønsket å utvide sin freelance portfolio. Vi diskuterte potensiell vindusdekor i butikken min, forutsatt at dette kom til å koste så og si ingenting, og nydelige Holly kom tilbake til meg med ideer til ulike konsept. Jeg likte flere av de hun viste meg og vi ble enige om å kombinere to i et sommerfugler og fugler tema. Ta en kikk på mitt flotte vindu! Alt dette har vi laget med bruk av svært enkle midler, men sluttresultatet ser jo allikevel lekkert ut! Holly kjøpte fuglekassene (som er laget i papp) på nettet, og jeg heklet tak og fasader, det som ikke er dekt av hekling er dekt med biter av restestoff. Greinene fant hun som avkapp i en park og malte dem hvite, for så å lime på blader klippet ut i filt. Sommerfuglene på ytterveggen og på noen av greinene er opprinnelig fra et av Hollys tidligere prosjekt, så de gav hun nytt liv med sjokkerende rosa spraymaling. Jeg heklet fuglene, og også sommerfuglene som er utstilt inne i butikken.


It’s strange how one creative meeting can trigger memories and emotions about something else, for me there is an obvious link between my new shop front and how I feel for my friend. Trying to see a project through with no money, to create something with nothing, is Veslemøy’s speciality. And considering the result and the look of my window what else can I say than: Welcome to the forest! But what influenced me to think of her the most was finally working creatively with someone again, throwing out ideas and actually getting response, creating toward dead lines, discussing colours, shapes and concepts. I really appreciated this aspect of the project, and I really enjoyed getting to know Holly through the process of materialising it. I might have got a new friend (and maybe a potential baby sitter too). Overall this experience made me reflect on how we should treasure these random meetings that some times can turn out to be the loveliest of friendship.

Det er underlig hvordan et kreativt møte kan utløse minner og emosjoner rundt noe helt annet, for meg så er det en helt åpenbar link mellom mitt nye butikkvindu og hvordan jeg føler for min venninne. Å prøve å gjennomføre et prosjekt uten midler, å skape noe ut av ingenting, er helt i Veslemøys bane. Og når vinduet nå står ferdig og ser ut som det gjør, hva annet kan jeg si enn: Velkommen til skogen! Men det som virkelig fikk meg til å tenke på Veslemøy var opplevelsen av å endelig arbeide kreativt sammen med noen igjen, kaste ut ideer og få tilbakemelding, jobbe mot tidsfrister, diskutere farger, former og konsept. Jeg satte ordentlig pris på dette aspektet ved prosjektet, og jeg satte ordentlig pris på å bli kjent med Holly gjennom materialiseringen av det. Jeg har kanskje fått en ny venn (og kanskje en potensiell barnevakt til og med). I det hele og det store har dette møtet ført til at jeg nå er oppmerksom på hvordan vi burde verdsette disse tilfeldige møtene, som kan vise seg å ende opp i nye bekjentskap og ikke minst vennskap.