Archive for November, 2010

It’s my birthday and I knit if I want to!

So I had the best morning ever. My beautiful family woke me up, fed me cake, gave me presents, and left me so that I could sleep for another hour. What a joy!!!
There was one present in particular that really made my day. Look at these, they’re not hand knitted, but in pure, warm and delicate wool. Knee-high stockings from my Mother and Father in law. Of course I had to wear them at once.

Jeg har hatt den beste morgenen noensinne. Min fantastiske familie vekket meg, ga meg kake og gaver, og så lot de meg sove i enda en time til. For en lykke!!! Det var én gave som jeg satte ekstra stor pris på. Se på disse, de er ikke håndstrikket, men i ren, varm og delikat ull. Knestrømper fra Svigermor og Svigerfar. Selvfølgelig måtte jeg ta dem på med en gang.

Speaking of gifts, I know the Christmas rush has started for a lot of knitters out there; there are a lot of needles running warm the last month before Christmas. Personally I’m no fan of knitted Christmas gifts. It often seem like friends and families of knitters expect knitted gifts, without having any idea of the time and effort you have to put into each project. No, I have to admit I’m a selfish knitter; I knit mostly for my self, for my kids, and once in a while for family and friends. Only once have I knitted a Christmas gift, and that was last year. My Father in law made it very clear that he wished for a new hat, and so I made him one. I avoid the knitting Christmas rush because I don’t want to put pressure on myself to finish within certain deadlines, and end up hating the project I’m working on, or even worse to loose my knitting mojo. I’ve seen how a grandmother or an aunt knit a pair of socks, and then suddenly everyone wants these particular socks, and the poor knitter has to produce one pair after the other of the same design. Now, of course I know that a lot of people take pleasure in this, love knitting socks or mittens, and really enjoy how happy family members are to receive them. But a whole life of mittens and socks are not for me. So I rarely knit Christmas gifts…until now.

Siden jeg er inne på dette med gaver. Jeg vet at julestresset er virkelig i gang for mange strikkere der ute, det er mange strikkepinner som virkelig går varme om dagen. Personlig så er jeg ingen stor tilhenger av strikkede julegaver. Det virker for meg som om venner og famile av strikkere ofte forventer strikkede gaver, uten at de har noen formening om hvor mye tid og innsats som faktisk går inn i hvert prosjekt. Nei, jeg må nok innrømme at jeg er en egoistisk strikker; jeg strikker mest til meg selv, til mine barn, og en sjelden gang til venner og famile. Faktisk så har jeg så langt bare strikket en julegave, og det var i fjor. Svigerfar gjorde det klart at han ønsket seg ei ny lue, og det fikk han. Jeg ungår julestrikkestresset fordi jeg ikke ønsker å legge press på meg selv for å gjøre ferdig noe innen en viss tidsfrist, for så å ende opp med å hate prosjektet jeg arbeider med, eller enda verre for så å miste lidenskapen. Jeg har sett hvordan en tante eller bestemor strikker et nydelig par sokker for så å oppleve at alle vil ha et par, og så ender den stakkars strikkeren opp med å masseprodusere en mengde par av den samme modellen. Selvfølgelig skjønner jeg at det er mange som faktisk finner glede i dette, de elsker å strikke votter og sokker, og gleder seg over mottakernes takknemlighet, men et helt liv med sokker og votter er virkelig ikke noe for meg. Så jeg strikker ikke julegaver…før nå.

This year I have a Christmas plan, and my needles are running warm too. I’m going to give a knitted scarf to the women who had a tremendous influence on my life: my Mom, my Grandmother and my Mother in law. I’ve been searching the web for nice patterns and found a few. My Grandmother is getting the Challenging Lace Scarf by OzYarn, unfortunately this company has gone out of business and their website is no longer maintained, so the link provided is from the Wayback Machine site. This is a brilliant pattern that can be converted to any yarn you want to use, and it is really easy, not challenging at all. The picture shows my work in progress, but I actually just cast it off a few minutes ago. So one down, two to go. For my Mother in law I just cast on the Wisp by Cheryl Niamath published in the Knitty summer issue of 2007. This is also a really simple pattern that is easy to convert to suit your ideas. Mine is not as wide, and will be longer and without the buttons.
Now, for my Mom, I’m not sure yet, but it will have to be done by Christmas…

I år har jeg nemlig en juleplan, og også mine pinner går varme. Jeg skal gi et strikket skjerf til de kvinnene som har hatt enormt stor inflytelse på mitt liv: Mamma, Bestemor, og Svigermor. Jeg har leita på nettet etter mønstre og har funnet noen få som jeg synes er veldig fine. Bestemor skal få the Challenging Lace Scarf fra OzYarn, desverre er OzYarn ute av drift så linken er fra arkivsiden the Wayback Machine. Dette er et brilliant mønster som kan tilpasses til enhver garntype, og det er virkelig enkelt, ikke utfordrende i det hele tatt noe som navnet kanskje hentyder. Bildet viser skjerfet mens jeg arbeidet med det, men jeg har akkurat felt det av. Så ett ferdig, to igjen. Til min svigermor har jeg gått igang med the Wisp av Cheryl Niamath utgitt i Knitty sommeren 2007. Dette er også et enkelt og greit mønster som lett lar seg forandre på etter dine egne ønsker. Det jeg lager blir ikke så vidt som orginalen, men lengre, og jeg dropper også knappene. Så da er det Mamma sitt som gjenstår, og hvilket det blir har jeg ikke funnet ut helt enda, men en ting er sikkert det må bli ferdig til jul…

 

Inspired

I’ve been knitting swatches lately, and I don’t like knitting swatches, it is a complete bore! But I know that when I visit a yarn shop, I always look for the swatches, the swatches tell me everything about a particular yarn, and this is what makes me fall in love with a new yarn or not. I needed swatches to show in my shop too, and so I’ve been knitting swatches. While working the yellow swatch something happened. I made a simple swatch, the frame in seed stitch and the rest in stockinette, and as I was doing these pictures started to pop up in my head. This swatch is made out of cotton, which I normally never use as I’m much more a wool girl type, but the structure and texture of the swatch seemed perfect for a certain type of garment that I had in mind. And so I stopped swatching, and lately I’ve been working on this, which I won’t show you until it’s done, but a little teaser is always allowed.

I det siste har strikket prøvelapper, og jeg liker ikke å strikke prøvelapper, det er utrolig kjedelig. Men jeg vet at når jeg besøker en garnbutikk, så leter jeg alltid etter prøvelappene, for de forteller meg alt jeg trenger å vite om et bestemt garn, og det er prøvelappen som avgjør om jeg forelsker meg i en ny type garn eller ikke. Jeg trenger prøvelapper i min butikk også, så jeg har strikket prøvelapper for harde livet. Mens jeg strikket på den gule lappen så skjedde det noe. Jeg lagde en enkel lapp, med rammen i perlestrikk og resten i glattstrikk, og mens jeg gjorde dette dukket det opp ulike bilder i hodet mitt. Denne lappen er laget i bomull, hvilket jeg normalt aldri bruker, jeg er mer av ei ulljente, men jeg syntes at lappens tekstur virket helt perfekt for det plagget jeg hadde i tankene. Så nå strikker jeg ikke lapper mer, i det siste har jeg jobbet med denne, som jeg ikke kommer til å vise frem ordentlig før den er ferdig, men en liten titt er jo alltids lov.

When I was about 15 years, I had this massive knitting obsession. I’d designed and knitted my first sweater. Thinking about it today it was absolutely awful, but in those days in the late 80ies it was spot on cool with its black and white stripes and checkers pattern. A friend of mine borrowed the sweater to wear at a party, and of course she forgot it there. I was devastated, all that work for nothing. Then one day, at school, I saw a boy who was a few years over me (and very handsome and cool, and totally out of my league) in my sweater. I stopped him and told him that this was my sweater that he was wearing, and asked to have it back. He laughed and said no way, he’d picked it up at his girlfriend’s, and since I didn’t know her, how could I claim that it was mine. I replied, ”because I’ve knitted it” He really mocked me, shouting so that everyone could hear, that no way did I make that sweater. Then he turned his back to me and left me completely humiliated. (Which was quite easily done when I was at that age). Then a few days later, he came into my classroom holding my sweater neatly folded in his hand. Not so loud as last time he spoke to me, but still so that everyone could hear, he apologised, telling me that he had checked with his girlfriend and that she told him that someone left it at the party and that it was mine. ”I’m really sorry” he said ”I didn’t believe you when you said you could knit something like this.” Dignity restored! After that I was unstoppable, producing incredible amounts of knitwear, you can absolutely say that I had an unique and individual style in those days.

Do you remember knitwear in the 80ies and the 90ies? Baggy square shaped sweaters, blocks, stripes and zigzag patterns, and no shape what so ever. I know this was fashionable at this time, but please… In the “Fibre Fun Friday” group at Ravelry there is a discussion dedicated to the most horrid knits ever, and not surprisingly quite a few of them are from this era. Please be warned, if you enter this discussion your eyes might hurt afterwards.

Da jeg var omtrent 15 år, hadde jeg en massiv strikkeentusiasme. Jeg hadde designet og strikket min første genser. Når jeg tenker på den i dag så var den absolutt en stygg sak, men tilbake på seint 80-tall så var den veldig moteriktig i svart og hvitt, med striper og sjakkmønster. Ei venninne av meg lånte genseren min for å ha på seg på fest, og glemte selvfølgelig genseren igjen der. Jeg var så lei meg, alt det arbeidet for ingenting. Så en dag, på skolen, så jeg at en gutt som gikk noen klassetrinn over meg (og som var veldig kjekk og voksen, og i en helt annen liga enn meg) hadde på seg min genser. Jeg stoppet han og fortalte at det var min genser og spurte om jeg kunne få den tilbake. Til min store ydmykelse flirte han hånlig og høyt av meg, og sa så alle kunne høre det at den genseren hadde han lånt av kjæresten sin, og siden jeg ikke kjente henne, kunne det umulig være min genser. Jeg svarte at “Jo det er den, jeg har strikket den selv.” Da lo han enda høyere og sa at det kunne jeg umulig ha gjort, så snudde han ryggen til meg og gikk. Jeg sto igjen og følte meg veldig flau og bitte bitte liten. Ett par dager senere dukket han opp i klasserommet mitt, han hadde med genseren min nyvasket og fint brettet sammen. Ikke så høyt som forrige gang han pratet til meg, men allikevel så høyt at alle kunne høre det, ba han om unnskyldning. Han hadde fått bekreftet fra kjæresten sin at genseren var gjenglemt på festen og at den tilhørte meg. “Unnskyld,” sa han “jeg trodde virkelig ikke at du kunne strikke noe sånt som denne”. Verdigheta gjenopprettet! Etter det var jeg ustoppelig, og produserte det ene plagget etter det andre. Du kan absolutt si at jeg hadde en unik og individuell stil på denne tida.

Husker du strikkeplagg fra 80- og 90-tallet? Posete firkantede gensere i stripe-, sikksakk-, og rutemønster, og totalt blottet for fasong? Jeg vet at det var dette som var mote på denne tida, men hallo??? I “Fibre Fun Friday” gruppa på Ravelry er det en diskusjon dedikert til de mest forferdelige strikkerier, og ikke overraskende så er mange av disse fra denne tida. Vær advart, hvis du besøker denne diskusjonen så kan øynene dine svi etterpå.

But seriously, my Grandmother, who was the one who taught me how to knit, was very concerned in those days that the knowledge of knitting would completely disappear all together. One of the most constructive handcraft techniques and an important part of our inheritage of women’s culture was on its way to be completely forgotten. Then something changed, something that leaves my Grandmother, for one, totally amazed. Knitting has renewed itself and is gaining more and more interest and passion every day. There are so many exiting, interesting and inspirational aspects of knitting today, it really fascinated me over and over again. One person that has been an absolute inspiration to me is Stefanie Japel. Reading her first book Fitted Knits a few years ago really made me crack the code of shaping. Finally something fresh, modern, and flattering was in reach. She also is responsible for some of my more venturous improvised projects, not all of them came out like I wanted them to, but I sure loved the process and the knowledge I’ve gained by working through these projects. Another inspiration to me is Wendy Bernard; I’ve been following her blog Knit and Tonic for years now. I will say that her style is classic, but with fun and nifty details. But the main reason that she inspires me is her writing; her contemporary humoristic writing is really worth reading. Another person I would like to mention is Susan Crawford. As I said, knitting has renewed itself, and one of the ways this has happened is through looking back in history to the old fashion styles and how different techniques can be used to create the most flattering and gorgeous knitwear. Susan is all into vintage, and how to construct, deconstruct, use and reuse until what comes out of it is pure perfection. Now, go have a look at this women and their work, I’m sure you will be inspired!

Men seriøst, min bestemor, som er den som lærte meg å strikke, var veldig bekymret på denne tida over at strikkekunnskapene var i ferd med å forsvinne. En av de mest konstruktive håndarbeidsteknikker og en vesentlig del av vår kvinnelige kulturarv var på god vei til å bli glemt. Så var det noe som endret seg, noe som virkelig forundrer og gleder min bestemor! Strikkingen har vært i stand til å fornye og gjenoppfinne seg selv, og strikking fanger flere og flere sin interesse og lidenskap for hver dag som går. Det er så mange spennende, interessante og inspirerende aspekt ved strikking i dag, noe som jeg opplever at fascinerer meg igjen og igjen. En person som har vært en stor kilde til inspirasjon for meg er Stefanie Japel Å lese hennes første bok Fitted Knits for noen år siden hjalp meg til å knekke fasongkoden. Endelig var noe friskt, moderne og kledelig innen rekkevidde. Stefanie er også ansvarlig for noen av mine mer eventyrlystne improviserte prosjekt, ikke all endte opp slik jeg hadde forestilt meg dem, men jeg har satt stor pris på prosessen og ikke minst kunnskapen jeg fikk ut av arbeidet med disse. En annen inspirasjon for meg er Wendy Bernard, jeg har fulgt bloggen hennes, Knit and Tonic, i mange år. Jeg vil karakterisere stilen hennes som klassisk, men med artige og smarte detaljer. Den største årsaken til at hun inspirerer meg er hvordan hun skriver, hennes moderne og humorisktiske stil er en fryd for øyet og gir mat til hjernen. En siste person jeg har lyst til å nevne er Susan Crawford. Som jeg sa, strikkingen har fornyet seg selv, og en av de måtene den har gjort det på er ved å se tilbake i historien på hvordan ulike teknikker har blitt brukt til å skape de mest kledelige og vakre strikkeplagg. Susan er opptatt av vintage, og hvordan man ved å benytte konstruksjon, dekonstruksjon, bruk og gjenbruk kan oppnå et perfekt resultat. Nå syns jeg at du skal ta deg en tur ut på Verdensveven og sjekke ut disse kvinnene og det arbeidet de gjør, jeg er sikker på at du vil bli inspirert!