The world according to MayaB

So, after struggling with Giselle, ending up less than pleased with the result, I did not give up on my sexy summer sweater project. This time, determined to find and make the perfect sweater, I searched trough my old patterns and found Labyrinth, a sweater I’ve been meaning to start on for years. I’ve been a fan of the designer Wendy Bernard for a long time, but except from the Dream Swatch headwrap, I haven’t got around to try knitting any of her garments. Wise from experience, I did have a look at Ravelry’s project sites and compared the comments of those who had made the sweater before me, and what they had to say was very positive. And I have to say, I LOVE IT! What a brilliant pattern, so clearly formulated and so easy to follow. It is suitable for the beginning knitter, yet still interesting enough for those who have been knitting for years. The sweater is knitted from the top down, making it easy to try on and adjust to your individual body shape, and as you can see this one fits me perfectly. Through working with this project I’ve also fallen in love with a new yarn, Pure by SWTC is just lovely to work with, I love how defined the stitches look, and the yarn has a beautiful sheen. This yarn is made out of soy, imagine that! What a versatile plant that is, you can both feed and dress people by using it. It is an annual plant that has been used in China for 5,000 years to primarily add nitrogen into the soil as part of crop rotation. Soybeans can produce at least twice as much protein per acre than any other major vegetable or grain crop, 5 to 10 times more protein per acre than land set aside for grazing animals to make milk, and up to 15 times more protein per acre than land set aside for meat production. Environmentally friendly and looking good, now that is what I call sexy summer achievements, can’t wait until my Labyrinth is finished and I’ll be able to wear it!

Etter mine strabaser med Giselle, hvor jeg endte opp heller misfornøyd med resultatet, så har jeg enda ikke gitt opp mitt sexy sommergenser prosjekt. Denne gangen, fast bestemt på å finne den perfekte genseren, gikk jeg igjennom mønstersamlinga mi og fant Labyrinth, en genser jeg har tenkt på å strikke i årevis. Jeg har vært fan av designeren Wendy Bernard lenge, men bortsett fra the Dream Swatch headwrap, så har jeg aldri kommet i gang med noen av hennes mønstre. Klok fra erfaring, så jeg igjennom Ravelry’s prosjektsider for å sammenligne kommentarene fra de som har laget genseren tidligere, og det de hadde å si var veldig positivt. Og jeg må også si at jeg ELSKER dette prosjektet! For et briliant mønster, så klart formulert og så lett å følge. Det passer for en nybegynnende strikker, men er allikevel interessant nok for de som har strikket i årevis. Genseren strikkes ovenfra og ned, noe som gjør at den er lett å prøve på underveis, og lett å justere slik at den passer din individuelle kroppsfasong. Som du ser så passer denne meg helt perfekt. Gjennom dette prosjektet har jeg også forelsket meg i et nytt garn, Pure fra SWTC er godt å arbeide med, jeg liker det at maskene tydelig defineres og at garnet skinner. Dette garnet er laget av soya, tenk det! Hvilken anvendelig plante, ved å utnytte den kan du gi mennesker både mat og klær. Det er en årlig fornybar plante som har vært brukt i Kina i 5000 år, først og fremst fordi den tilfører nitrogen til jorda, hvilket er nyttig når man veksler mellom ulike dyrkningssorter, noe som igjen fører til mindre utarming av jordbruksarealene. Soyabønnen produserer minst to ganger så mye protein per mål sammenliknet med hvilken som helst annen grønnsak- eller kornavling, fem til ti ganger mer protein per mål satt av til gressende melkekyr, og opptil femten ganger mer sammenliknet med områder satt av til kjøttproduksjon. Miljøvennlig og vakkert, nå, det er hva jeg kaller sexy sommer oppdrag fullført! Kan nesten ikke vente med å få min Labyrinth ferdig så jeg kan ta den i bruk.

Three years ago, or so, when we last lived in London we visited a lovely festival, the Camden Green Fair, and spent a day in the sun celebrating all things eco. Can’t believe that I’ve been keeping this blog for so long, but I actually wrote about the festival then as now, and you can have a look at the old entry right here. Having great memories from that day, we decided to visit the festival again now that we are back in London. So, last Sunday we spent the whole day in Regent’s Park, visiting the Green Fair which has been arranged for nearly 20 years and receive about 20 000 visitors. Not strange that they claim to be the UK’s most popular free green event. We enjoyed the market where I got a new summer dress. We joined the samba orchestra playing drums and other instruments made from recycled waste. The kids got cuddles from the vegan activist dressed up in a squirrel costume, we did some juggling, and we visited some of the community groups campaign stalls. A lovely day was again spent at this festival, which also led to a lovely trip down Memory Lane. Look at the pictures. The first showing Nemi at the festival three years ago, the second is of little Frikk this year, notice their vest, it’s the same one!

For omtrent tre år siden, da vi sist bodde i London besøkte vi en flott festival, the Camden Green Fair. Vi tilbrakte en deilig dag i sola og feiret alt som er økologisk, grønt og skjønt. Jeg kan nesten ikke tro at jeg har holdt denne bloggen i gang så lenge, men jeg skrev faktisk et innlegg om festivalen da også, som du kan finne her. Siden vi har så fine minner fra denne dagen bestemte vi oss for å besøke festivalen igjen nå som vi er tilbake i London. Så, sist søndag hadde vi en solfylt dag i Regent’s Park hvor vi deltok på Green Fair som har blitt arrangert i nesten 20 år og som får omtrent 20 000 besøkende hvert år. Ikke så rart at de hevder å være den mest populære grønne gratisfestivalen i England. Vi besøkte markedet hvor jeg fikk meg en ny sommerkjole. Vi ble med i sambaorkesteret og spilte på trommer og andre instrumenter laget av resirkulert avfall. Ungene fikk klemmer fra veganaktivisten som var utkledd som et kjempeekorn, vi sjonglerte, og vi besøkte standene til ulike lokale aktivist grupper. Igjen hadde vi en fantastisk dag, noe som førte til en aldri så liten tur ned Memory Lane. Se på disse to bildene. Det første viser Nemi på festivalen for tre år siden, det andre er av lille Frikk i år, legg merke til toppen de har på, det er den samme!

Speaking of green, I just received a wonderful gift from my Secret Friend Lisabetta from the Norwegian Hobbyforum. Two balls of Faerytale from Du Store Alpakka, beautiful soft and light as air yarn. For the first time for ages I’m really inspired to knit a shawl. I’m not sure which one though, so if anyone has any suggestions for patterns to check out I will be grateful. First I have to finish at least one of my projects. I’m bothered by a green nightmare as well: The Giselle that never gets finished. It is so frustrating too, cause I’m nearly there. The only thing that remains is the edging of the last sleeve flare and to attach it to the sleeve, and then it is done. Strange how you sometimes just can’t get yourself to finish the last bit, then again having no problem with eagerly starting up on a new project. Thus I’ll end this entry with a tiny teaser, I’m making something organic, something soft and shiny, and the pattern will be published right here on the blog!

Mens jeg er inne på dette med grønt… Jeg mottok nettopp en fantastisk gave fra min hemmelige venn Lisabetta fra Hobbyforum. To nøster med Faerytale fra Du Store Alpakka, nydelig mykt og lett som luft garn. For første gang på en evighet har jeg lyst til å strikke et sjal. Jeg er ikke helt sikker på hvilket da, så hvis noen har forslag til mønster så mottas de med stor takk. Først så må jeg se å få gjort ferdig i hvert fall ett av mine andre prosjekt. Jeg plages for tiden av et grønt mareritt: Giselle som aldri vil bli ferdig! Det er så frustrerende for jeg er jo nesten ferdig allerede. Det som står igjen er heklekanten rundt den siste delen på ermet og så feste den til resten av plagget, så er det ferdig. Det er rart hvordan du noen ganger bare ikke kan få deg til å gjøre det aller siste som står igjen, men allikevel ikke har noe problem med å ivrig sette i gang med et nytt prosjekt. Dermed, avrunder jeg dette innlegget med en liten teaser, nå lager jeg noe økologisk, noe mykt og skinnende, og mønsteret… det skal jeg publisere her på bloggen!

PS. If you are wondering why I brought all my stuff outdoors for the pictures, it was simply to remind you that World Wide Knit in Public Day is coming up, this year the day has magically expanded to a whole week so that you can pick the day that suits you and your community the most, starting from June 12th. So, common, get out there, out and get some public knitting done!

PS. Hvis du lurer på hvorfor jeg tok med meg alt sammen ut for å fotografere det der, så er det rett og slett for å minne deg på at World Wide Knit in Public Day står for trappene. I år har denne dagen på magisk vis blitt utvidet til en hel uke, sånn at man selv kan velge hvilken dag som passer for seg. Uka starter den 12. Juni, så ut med deg, ut og lufte strikketøyet!

A few days ago my family and I made a trip to the other side of the city (from where we’re at), and spent a lovely day visiting Kew Bridge Eco Village. In June 2009, nearly a hundred activists squatted a piece of derelict land at Kew Bridge in southwest London to create an eco-village community based entirely on sustainable technology and construction techniques.

For noen dager siden dro vi på utflukt og tilbrakte en deilig dag på besøk i Kew Bridge Eco Village. I juni 2009, okkuperte omtrent hundre aktivister ei tomt som hadde ligget brakk ved Kew Bridge sørvest i London for å opprette en økolandsby, utelukkende basert på bærekraftig teknologi og konstruksjonsteknikk.

This is how the activists define their project on their own blog:
“We live communally on a piece of land in West London, we call it Kew Bridge Eco Village and we really like it here. There are normally about 15 or 20 people living here and we like doing things like building, cooking, gardening and making music around the fire. We are all about learning, using it as a tool to empower our own ability to live effectively now and for the future; we learn about sustainability, permaculture, food, and social issues.”

Dette er hvordan aktivistene selv forklarer sitt prosjekt på bloggen sin.
“Vi bor sammen på et stykke jord i Vest London, vi kaller det Kew Bridge Eco Village og her trives vi. Vanligvis er det rundt 15 eller 20 mennesker som bor her og vi liker å gjøre ting som å bygge, lage mat, dyrke og spille musikk rundt bålet. For oss handler det om det å lære, å bruke dette som et verktøy til å kunne leve mer ressursvennlig nå og i fremtiden; vi lærer om bærekraftighet, permakultur, mat og sosiale forhold.”

The eco village is now threatened by the landowners who after years of keeping this area as a wasteland now have decided to build. They want to have the squatters evicted, and by going through the legal processes they probably will succeed. So as many radical and alternative projects before, this too seems to end quite soon. What is the point then, the critics might say. Why engage in a project, investing time and effort, not to mention actually living an every day life as an active part of a protest/demonstration if it is inevitable going to be demolished and put to an end? Why is this form of activism so important? Because it shows us what is possible! It might be extreme and ”way out there” for some, but the idea, the potential, the challenging of our conceptions of what we know as housing, everyday life and organizing of community is the point of it all.

Økolandsbyens eksistens er nå truet av tomteeierne som etter å ha latt området ligge brakk i årevis nå har bestemt seg for å bygge. De vil ha okkupantene bortvist, og ved å gjennomføre juridiske prosesser, vil de nok lykkes med det. I likhet med mange tidligere radikale og idealistiske prosjekter så ser det ut som om også dette vil ende snart. Hva er da poenget, vil kritikerne si. Hvorfor engasjere seg i et prosjekt, investere av egen tid og innsats, for ikke å snakke om å faktisk bo og leve som en aktiv del av en protest/demonstrasjon hvis det er uunngålig at det vil jevnes med jorda og bli tilintetgjort? Hvorfor er denne type aktivisme viktig? Jo, fordi den viser oss hva som faktisk er mulig! Det kan kanskje virke ekstremt for enkelte, men ideen, potensialet, det å sprenge rammene for hvordan vi forstår begrep som bolig, hverdagsliv og samfunnsorganisering, det er det som er poenget.

I find places like this to be very inspiring, both for the mind and the soul. One of the aspects that I find very appealing is the high level of freedom of expression, both idealist and artistic. I love all the small visual details, made out of hope, dreams, joy and enthusiasm, and I have tried to capture some of them for you to see with the pictures in this entry. It was a warm, sunny, and beautiful day for visiting the eco village, and I also used the opportunity to take pictures for the pattern I have published here on the blog today. This is a pattern I’ve been fiddling with for quite a while now, trying to get it exactly right. I wanted a stylish head wrap, wide enough to keep my hair in place and my ears warm, without being bulky and looking oversized. The ”I got hair, Baby!” head wrap is designed with the beginning knitter in mind. It is meant to take you to the next level beyond the simple purl and knit stitches, introducing increasing and decreasing techniques. I hope some of you will enjoy it, happy knitting!

Jeg finner steder som dette utrolig inspirerende, både for intellektet og sjela. Et av de aspektene som appellerer veldig til meg er den store graden av uttrykksfrihet som regjerer, både idealistisk og kunstnerisk. Jeg liker de små visuelle detaljene, skapt ut av håp, drømmer, glede og entusiasme, og jeg har prøvd å fange noe av dette med bildene i dette innlegget. Det var en varm, solrik og nydelig dag for vårt besøk, og jeg benyttet også anledningen til å ta bildene til mønsteret som er publisert på bloggen i dag. Dette er et mønster som jeg har fiklet med en god stund for å få det til å bli helt riktig. Jeg ville ha et stilig hårbånd som var bredt nok til å holde håret på plass og ørene varme, uten at det ble klumpete og for stort. “I got hair, Baby!” er designet med tanke på de som er nybegynnende strikkere. Tanken er å bevege seg til neste nivå, utover de enkle rett og vrang maskene, ved å introdusere ulike teknikker for å øke og redusere antall masker. Jeg håper at noen av dere vil like dette prosjektet, god strikking!

The bike doesn’t call for me anymore. After reading my last entry a friend of mine made me aware of the reason for white bikes being placed around in cities all over the world. They are memorials for cyclists being killed while riding their bikes. These bikes represent a symbolism that strongly conveys its message loud and clear, and there is definitely no need for me to come and disturb this expression with knitted accessories. To learn more about the ”Ghost bikes” follow the links below.

Ghostbikes.org
Photo gallery - The Guardian
Article - The Daily Mail

Den hvite sykkelen roper ikke på meg lengre. Etter å ha lest mitt forrige innlegg, så gjorde en venn meg oppmerksom på hvorfor hvite sykler plasseres rundt i byer over hele verden. Syklene er minnesmerker for myke trafikanter drept i trafikken mens de syklet. Disse syklene representerer en symbolikk som i seg selv formidler sitt budskap høyt og tydelig, og det er helt unødvendig at jeg kommer og tukler med dette uttrykket med strikkeriene mine. Vil du finne ut mer om ”Ghost bikes” så kan du følge lenkene over.

What inspires you? And where do you go to find inspiration? What about the difference between when you are happy, healthy and bursts with energy, and when you are mellow, tired and the energy is low? I’m thinking a lot about this these days, and would really like to know your thoughts about this. I would be very pleased if any of you would take your time to comment and tell me: what inspires you?

Speaking about myself I would have to say that a cup of delicious vanilla sweetened latte and good atmosphere at one of my favourite cafés is a good start. Something else that really inspires me is the way people more and more tend to incorporate their attitudes and values into their knitting. It seems to me that the acknowledgement of knitting as a means of expression of ideas (as well as and in addition to expressing cultural heritage and esthetical design) is gaining wider and wider territory. Guerilla knitting, also known as graffiti knitting, is a good example of this. I’ve been a fan of guerilla knitting ”forever”, and I have written about it earlier here and here. Guerilla knitting is dressing different objects in public space using knitting and crocheting. The reasons for doing this can be many. Some emphasize Guerilla knitting as a means to feminize the growing world of street art through an expression that is both beautiful and nondamaging. This is an article with this perspective published by CNN last December. Others emphasise Guerilla knitting as a way of claiming public space back to the public, protesting against the commercializing of our common urban environments through visual pollution caused by multibillion companies and their massive advertising campaigns. No matter how you chose to define it, Guerilla knitting, like all knitting, is a manifestation of the personal voice, the difference is that it is public and visible to all so more people will have the opportunity to notice it. Any handcrafted idem is a unique individual statement, it cannot be duplicated or mass-produced, it represents an individual voice. It can, but it doesn’t have to be a result of a political or philosophical statement, or claim to bring any kind of answers to the world. It usually is a result of the immediate, the moment, of the inspiration. You are spending the day in the park, it is a warm and sunny summer day, enjoying the sun you knit up a little something by imagination and decides that it will be fun to stitch it up in a tree. Later, a cold winter day, someone notices your piece while rushing by and gets inspired! I often find the immediate, the in the moment expression, the most meaningful one.

Just down the road from where I live, someone has locked a white bike to the street light pole. It has been standing there for a very long time and no one has removed it yet. Maybe nobody notices it? When someone put it there, or why, is a mystery to me. What are they trying to express? This bike is screaming for a knitted accessory, and I really want to make one. Everyday when I go out I think to my self “the bike must have been removed now, and I didn’t get around to knit for it”. But every day it’s still there, naked and white, waiting for me to come and stitch it up. Now, that is what I call inspiration!

Hva inspirerer deg? Og hvor leter du etter inspirasjon? Hva med når du er frisk og glad, til forskjell med når du er sliten og tungsindig. Jeg tenker mye på dette med inspirasjon for tiden, og vil veldig gjerne vite hva du tenker om dette. Jeg blir veldig glad om du tar deg tid til å legge igjen en kommentar og fortelle meg litt om hva som inspirerer deg.

Rett ned i gata der jeg bor har noen låst fast en hvit sykkel til lyktestolpen. Sykkelen har stått der veldig lenge og ingen har fjernet den enda. Kanskje det er ingen som legger merke til den? Når den ble plassert der, eller hvorfor, er meg et mysterium. Hva skal den uttrykke? Denne sykkelen formelig roper etter strikket tilbehør, og jeg har så lyst til å lage noe. Hver dag når jeg skal til å gå ut så tenker jeg for meg selv at nå er den sikkert fjernet, og det før jeg rakk å strikke til den. Men neida, den står der fremdeles, like hvit og naken, ventende på at jeg skal komme å kle på den. Nå, det er hva jeg kaller inspirasjon!

I was in the local laundry the other day needing to use one of their huge tumble dryers. As I was waiting for my wash to dry I picked up my knitting thinking I could knit a few rows as I was waiting. This little old man was looking at me and started to giggle to him self. I lifted my head and looked at him. He smiled at me and said, ”Do they really still do this?” I was actually a bit surprised and said ”Uhm…huh…knitting?” He said, ”Yes, I remember that my Mom used to do this, you must be one of the very few left!” He was still giggling, probably thinking that I was extremely old fashioned. ”What a strange little old man!” I thought to my self, and didn’t reflect more on our conversation. But the last few days our meeting has come back to me, and it made me think about knitting and it’s new popularity.

Growing up in the 80’ies my Grandma taught me how to knit. I do remember the concern she had about how knitting knowledge was about to disappear. The 80’ies were definitely the era of consumption, massive consumption. Once I asked a neighbour if she had a darning needle I could borrow cause I’d lost mine. She looked at me with a strange look telling me off with ”No, I don’t have those things, I buy all the clothing we need”. With this consumption, which was considered a natural part of being modern, knowledge about knitting was on its way to disappear completely (together with lots of other constructive women’s art and crafts culture, but that is the topic of another discussion). You were almost depended on some family member, like a mom, aunt or a grandmom to get the opportunity to learn how to knit.
It is definitely a different situation today.

“The interest in knitting is about to fade” says Dr Jo Turney in the latest issue of Crafts Magazine. The conclusion of the article is that knitting’s mainstream success is ”creating a culture of boredom and indifference. Been there, done that.” Like any other fashion trend it is now on it’s way out into nowhere again. I could not agree less, and let me explain why. Fashion and trends are about the new and getting it. It is about consumption. Knitting is absolutely part of a new ”wave” of thinking that has risen and grown tremendously over the last years, but is it trendy? Consumerism as we saw it in the 80’ies has definitely turned to a more moderate way of living, because of the simple fact that it has become clear that our world can’t bear it, it is not sustainable. I don’t see this as a trend but as an act of necessity. Still, luxury to a certain degree is important, being able to treat your self and others is one of the flavours of our existence. There is nothing wrong with wanting something new and beautiful. It is the amount of our ownings and to what extent we let our things define our lives and ourselves that are questionable. Therefore a new consciousness toward ethical and environmental friendly consumption has raised, again I don’t think that this is a trend but an act of necessity. I believe that knowledge about knitting and other constructive ”down-to-earth” crafts has grown as a result of this general change of attitude in our society. Being able to make something useful, like clothing, from scratch, is thought of as useful skills to inhibit not as a rarity anymore. Old crafts and techniques are definitely valued more these days (completely justified and about time if you ask me). Should they still be considered old fashioned in our fast paced world? Absolutely not! One keyword here is availability. As I mentioned, earlier, to be able to learn the skill of knitting you were almost depended on someone to teach you how to do it. This has changed because of the digital revolution we have witnessed and are right in the middle of. Everything is accessible, also knowledge about knitting. The Web is filled with resources on everything: old and new techniques, historically and today’s use of colour, new and old types of fibre, the pond of knowledge is bottomless. Not only can we access all this information, we also have access to each other. I believe that through being able to communicate across geographic boundaries, being able to share different cultural heritage with each other, knitting has renewed itself and is under constantly development. A kind of fibre, a garment or a fancy colour might be trendy, but knitting in it self isn’t, it is part of our society’s evolution.

So, as you can see I’m having a philosophical moment today, and having bore with me through this long string of thoughts, I do think you deserve a treat. Therefore a contest! (That also is a teaser) Can you figure out what I’ve been knitting on lately? I’m about to sew it up, and I’m almost done writing the pattern, which will be published here on the blog in the very near future. I’ll make a drawing from those of you who can figure it out, and the prize will be one lovely ball of pure MILK fiber, which is the yarn used in this project.

Her om dagen dro jeg til vaskeriet i nabolaget fordi jeg trengte å bruke den store tørketrommelen de har der. Mens jeg ventet på at vasken min skulle tørke fisket jeg opp strikketøyet fra veska og tenkte at jeg kunne få unna en runde eller ti når jeg først satt der. Jeg la merke til at en liten gammel mann kikket på meg og begynte å fnise for seg selv. Jeg kikket spørrende tilbake på han, og han sa ”Gjør de fremdeles dette?” Jeg ble litt usikker på hva han mente og svarte ”Uhm…huh…strikking?” Han sa ”Ja, jeg husker at mora mi pleide å gjøre det der, du må være en av de aller siste som er igjen!” Han fniste fremdeles og tenkte antakeligvis at jeg var fryktelig gammeldags. ”For en merkelig liten mann!” tenkte jeg for meg selv og ofret ikke samtalen vår noe mer oppmerksomhet. De siste dagene har jeg stadig kommet på vårt lille møte igjen, og det har fått meg til å fundere litt over strikkingens nye popularitet.

”Interessen for strikking er i ferd med å avta” sier Dr. Jo Turney i den siste utgaven av Crafts Magazine. Artikkelen konkluderer med at strikkingens folkelige (mainstream) suksess ”skaper en kjedelig og ensartet kultur. Har allerede sett det, har allerede gjort det.” Som en hvilken som helst motebølge er strikkingen nå på vei ut i det store intet igjen. Jeg kunne ikke ha vært mer uenig, og la meg forklare hvorfor. Moter og trender handler om ”det nye” og om erverve seg dette, det dreier seg om forbruk. Strikkingens økende popularitet er definitivt en del av en ny ”bølge” som har oppstått og vokst noe enormt i løpet av de siste årene, men er strikking trendy? Forbruk som vi så det på 80-tallet har endret seg i en mer moderat retning, fordi verden er ikke i stand til å bære belastningen ved massivt storforbruk, det er ikke bærekraftig. Jeg ser ikke på denne endringen som en trend, men som en endring av nødvendighet. Allikevel, luksus til en viss grad er viktig, å være i stand til å skjemme bort seg selv og andre er noe av det som gir ekstra smak på tilværelsen. Det er ikke noe galt i å ønske seg noe nytt og vakkert. Det er mengden av det vi eier og hvordan vi lar tingene våre definere hvem vi er som er dét som det bør stilles spørsmål ved. Derfor ser vi oppblomstringen av en ny bevissthet rettet mot etisk og miljøvennlig forbruk, igjen, jeg tror ikke dette handler om trend, men en nødvendig utvikling. Jeg tror at interessen for strikking og andre konstruktive ”jordnære” håndverk har vokst som et resultat av denne holdningsendringen i samfunnet. Det å være i stand til å lage noe nyttig, som klær, helt fra grunnen av, blir nå sett på som verdifull kunnskap, ikke som en raritet. Gamle håndverksteknikker er mer verdsatt i dag (absolutt på tide spør du meg). Er de allikevel å regne som gammeldagse i vår moderne verden? Nei det er de ikke! Et nøkkelord her er tilgjengelighet. Som jeg nevnte tidligere, å skulle kunne lære seg å strikke var tidligere avhengig av at du kjente noen som kunne bringe kunnskapen videre til deg. Dette er ikke lengre tilfellet på grunn av den digitale revolusjonen vi nå står midt oppi. Alt er tilgjengelig, også kunnskap om strikking. Internettet er fylt med ressurser om alt: gamle og nye teknikker, historisk og samtidig bruk av farger, nye og gamle fibre, kunnskapens hav er utømmelig. Ikke bare har vi tilgang til all informasjon, vi har også tilgang på hverandre. Jeg tror at ved å være i stand til å kommunisere på tvers av geografiske grenser og ved å kunne dele hverandres kulturhistoriske bakgrunn så har strikkingen fornyet seg selv og den er under konstant utvikling. En type fiber, en fancy farge, eller et plagg kan være trendy, men ikke strikking i seg selv. Strikking er med på samfunnets utvikling.

Så, som du skjønner så er jeg i det filosofiske hjørnet i dag, og siden du har holdt ut den lange tankerekka mi, synes jeg at du fortjener en godbit. Derfor: en konkurranse! Kan du se hva det er jeg strikker på for tiden? Jeg skal akkurat til å montere, og jeg er nesten ferdig med å skrive ned mønsteret som jeg snart skal publisere her på bloggen. Jeg kommer til å trekke en vinner blant de av dere som har rett, og vinneren får et nøste med deilig pure MILK fiber, som er det garnet jeg har brukt i prosjektet.

WARNING: A very picture heavy post

We, that is my friend Veslemøy and I, just opened our store! We are open every Sunday 12am – 3am. At the moment there are almost no goods for sale in the store, but we are working on that, in the meantime it is a lovely haven to hang every Sunday with lots and lots of creativity, and of course chocolate.

The name of the store is ”Fru Forsell”. ”Fru” means ”Mrs.” in Norwegian, and Fru Forsell was the eldest person living in my neighbourhood (that I’ve told you about earlier). This old lady, with working class background, was living among all the punks and activists, refusing to leave her childhood neighbourhood. She passed away three years ago.

Our intentions are to establish a creative atmosphere where independent artists and creative souls can find room to display and sell their work. We’ll charge £20 a month for selling peoples things and the money will be used to pay the rent. Also we wish to offer ideal organisations a location where they can sell their merchandise without paying any rent at all, so that all the money earned goes back to the organisations. In Fru Forsell we want to focus on recycling and consumption by creative use of materials and older techniques. Check out the bags made out of old tractor tires and the redesigned dress!

From the opening day - åpningsdagen:

Part of the display - noe av utstillingen:

A place to hang - sofa’n:

The storefront - fasaden:

Close ups - noen nærbider:

Vi, det vil si meg og min venninne Veslemøy, har akkurat åpnet butikk! Vi har åpent hver søndag fra 12 til 15. For øyeblikket er det ikke så mange varer i butikken, men det kommer mer etter hvert, i mellomtiden er det uansett en deilig plass å ”henge” hver søndag fylt av masse kreativ skaperglede, og selvfølgelig sjokolade. Er du i Trondheim så er det bare å komme innom, vi ligger i Strandveien 21 på Svartlamon.

Formålet med butikken er å skape en kreativ atmosfære hvor uavhengige kunstnerspirer og andre driftige sjeler kan finne rom til å stille ut og selge arbeidene sine. Vi tar 200 kr for å leie seg inn i lokalet på månedsbasis, og pengene går rett inn i husleia, så i dette skal det ikke ligge noen profitt. Samtidig ønsker vi også å tilby ideelle organisasjoner å selge sine produkter der gratis, så alle pengene som genereres kan gå direkte tilbake til organisasjonen. I Fru Forsell ønsker vi å sette fokus på ressurs- og forbruk ved å kreativt utnytte gjenbruksmaterialer og gamle teknikker på nye måter. Bare se de flotte veskene laget av gamle traktordekk og den redesignede kjolen, er det ikke flott? Kom og bli inspirert!

I’m a human being and therefore I consume, but I try to be as conscious about my own and my family’s consumption as I possible can. Our family is soon expanding, and that brought my attention to an issue that I haven’t thought much about since my daughter was a baby about six years ago. Then, as now, we chose to use reusable diapers and I’d like to tell you a bit about why. It is incredible how much waste the use of paper diapers amount to. A few years ago the annual consumption of paper diapers represented 80 000 tons of waste, just in the Nordic countries (Norway, Sweden, Denmark, Iceland and Finland). On average a baby produces one ton of waste during its nappy period. A diaper consists of several substances which are harmful to our environment; plastic, rubber, glue, and cellulose. To produce cellulose you need wood fibers added with chemicals that contain sulfur and bleach. Paper diapers are not compostable and they dissolve very slowly.

Reusable diapers are often made of cotton, and its production also has a negative impact on the environment, especially during refinement and bleaching. Still, since each child uses a limited amount of diapers throughout the nappy period the impact is considered minimal, and this includes the environmental effects of using washing machines and detergents. It is also more and more common to make diapers out of bamboo or hemp fibers, which both represent more sustainable agriculture and environmental friendly production. If the environmental issue isn’t enough for you, you might want to consider the health issues that the use of paper diapers inflict on your baby. German studies shows that paper diapers can have a negative effect on men’s sperm production, which is developed while still a baby. An American study concluded that the chemicals used in paper diapers can be one of the reasons behind the increase of asthma in young children. Greenpeace has also tested well known diapers brands and found that many of them contained hormones disruptive substances. All the information above is confirmed in the study “Diapers and Environment” by Jan Wijkmark/VERNA Ekologi AB, Sweden January 2004.

Now, if you survived the length of this entry, this is where it might become interesting for you as a knitter. Using reusable diapers gives you the opportunity to wallow in fancy, cool and oh so soft soaker projects. I just finished these two (shown with a bamboo fitted diaper, and a hemp prefold diaper), and they were fast and easy to knit, it took me two nights to complete them. These are known as the Curly Purly Soaker designed by Marnie Ann Joyce, and I found the pattern through Ravelry on the great www right here.

Som menneske forbruker jeg og produserer søppel, men jeg prøver å være så bevisst mitt og min families forbruk som jeg kan. Nå som vi står foran en familieforøkning har oppmerksomheten min blitt rettet mot et tema som jeg ikke har ofret en tanke siden storepia var baby, og det begynner jo å bli seks år siden. Da, som nå, var det helt naturlig for oss å velge tøybleier framfor engangsbleier, og jeg har lyst til å fortelle litt om hvorfor vi har valgt dette. Det er utrolig hvor mye søppel bruken av papirbleier utgjør. For noen år siden viste man at engangsbleier utgjorde 80 000 tonn søppel i de nordiske landene. En baby sies å produsere ett tonn søppel i løpet av bleieperioden. Bleiene inneholder miljøfarlige stoffer som plast, gummi, lim og cellulose. For å produsere cellulose trenger du trefiber som tilsettes kjemikalier som inneholder blant annet svovel og blekningsmiddel. På grunn av det store innholdet av plast lar ikke disse bleiene seg kompostere, og de brytes ned svært sakte.

Hvis du har overlevd lengden på dette innlegget til nå, er det her det begynner å bli interessant for deg som strikker. Å bruke tøybleier gir deg muligheten til å omtrent velte deg i stilige, flotte, og åh så myke bleiebukse prosjekter. Jeg har akkurat gjort ferdig disse to (avbildet med en bambus formsydd bleie, og en hamp brettebleie) som var lette og artige å strikke. Det tok omtrent to kvelder å gjøre disse to ferdige. De er kjent som ”Curly Purly Soaker” og er designet av Marnie Ann Joyce. Mønsteret fant jeg via Ravelry på den fantastiske Verdensveven akkurat her. For deg som ikke har prøvd deg på et engelsk mønster enda så kan kanskje dette være et passende første prosjekt.

Well it is absolutely is a great passion! I do find a lot of personal, ideological, not to mention political value in knitting. The greatest joy however is giving something that you made as a present and seeing the thrilled faces. No, this is not only about the unselfish act of giving; this is also about an egoistical need of confirmation. When you give away a knitted idem, people tend to love it and keep it forever, and because of that they will never forget you and always think of you with warmth as a good friend. They will also spread some good ”karma” about you, telling it directly to you, and to the people around them how crafty and creative you are. This of course depends on that you put some effort and though into giving them something suitable for their needs or their personality. When this is said, the chance for you liking them back is huge; you kind of have to like someone to put in the amount of work and time that is necessary for a knitted idem. So there you have it…the great knitted circle of love! This is also why I’m so convinced that people who knit go along just beautifully despite their individual differences. Knitting puts you in a state of mind where you are open minded, naturally curious and willing to learn. Through my knitting I gained friendships I otherwise wouldn’t even consider.

Now I’ve started yet another project, and this is actually for a dear friend of mine here in London. Or to be more precise, it is for my friend’s unborn baby girl. She was due to arrive last Wednesday, so we’re all getting a bit impatient, most of all the parents to be of course. For my version of a Pinwheel Baby Blanket I tried to chose a colour way that will contrast all the pinks that usually is loaded on small girls, as gender issues actually is a concern of mine, and I don’t want to be part of a culture which ”boxes” people from the day they are born. The main reason for me to choose this yarn, however, is the fact that it is incredible soft. It is the softest 100% pure alpaca I ever laid my hands on, and it’s wonderful to work with, not putting any strain on my wrists.

Håpløs hengivelse? Vel det er i hvert fall en stor lidenskap! Jeg finner mye personlig, ideologisk og ikke minst politisk verdi i strikkingen min. Av dette er den største glede det å gi bort noe man har strikket selv og det å se de henrykte ansiktene som følger en slik gave. Da snakker jeg faktisk ikke bare om det uselviske i handlingen det å gi, men også den rent egoistiske trangen til bekreftelse. Når du gir bort noe hjemmelaget, har mennesker en tendens til å bli glad i det og beholde det for alltid, og på grunn av dette vil de også huske deg og tenke på deg som en god og varig venn. For ikke å snakke om all den gode ”karmaen” som dette medfører. De som får en slik gave vil nok både si det direkte til deg, og til andre de møter, hvor høyt de setter pris på en slik gave og hvor flink de synes at du har vært. Det siste er riktignok avhengig av at du har lagt litt innsats og tanke bak hva du faktisk gir noen, slik at de får noe de liker eller trenger. På den andre siden så er sjansen for at du også er glad i den du gir en slik gave til temmelig stor. Man må nesten være glad i noen for å orke å legge så mye energi og tid som det strikking krever i en gave som skal gis bort. Og der har du det, strikkingens ”kjærlighetssirkel”! Jeg er også overbevist om at det er på grunn av den at strikkere går så godt over ens til tross for individuelle forskjeller og synspunkter. Strikking medfører en bevissthet hvor man er åpen til sinns, lærevillig og naturlig nysgjerrig. Gjennom strikkingen har jeg for eksempel fått flere nye vennskap som jeg ellers aldri ville ha vurdert muligheten for engang.

Så nå har jeg satt i gang enda et prosjekt, og dette er faktisk til en god venninne av meg her i London. Eller for å være mer presis så er det til min venninnes ufødte datter. Termindagen hennes var forrige onsdag, så nå er vi alle litt utålmodige på å få møte henne, ikke minst de vordende foreldrene. Til min versjon av sirkelteppet (kjent som ”pinwheel” i utallige variasjoner) har jeg valgt farge på garnet som helst skal være en kontrast til alt det rosa som blir lasset på alle nyfødte jenter. Kjønnsroller er noe jeg er litt opptatt av, og jeg vil helst ikke være en del av en kultur som kategoriserer mennesker allerede fra dag én. Hovedgrunnen min til å velge dette garnet er allikevel hvor utrolig mykt det er, det er det mykeste alpakkagarnet jeg har vært borti. Lett å arbeide med så det medfører ingen belastning for håndleddene mine. Deilig!

I’m one of many who are really upset about how media, who are responsible for creating our “view of the world”, often underestimate our abilities as independent thinking individuals. I mean what is this with putting Paris-shmaris as a head news story? Finally somebody took action and showed her viewers some respect, and of course it had to be a woman.

Jeg er en av mange som er opprørt over hvordan større medieaktører, som tross alt er med på å skape vår oppfatning av verdensbildet, undervurderer våre evner som tenkende individ. Jeg mener, hva i alle dager har Paris-Shmaris å gjøre i nyhetsbildet i det hele tatt? Og enda verre, hvordan havnet hun som første sak foran en sak om situasjonen i Irak? Heldigvis er det noen som setter et eksempel til etterfølgelse og viser sine seere den respekten de fortjener, og selvfølgelig måtte dette komme fra en kvinne…