The world according to MayaB

Nemi’s poncho is finally finished! There isn’t so much to tell since I’ve written about the project earlier here, here and there. It is also mentioned in the previous post. There are some things I’m not quite happy about, I improvised the poncho and so the hood came out way too big, almost as huge as the poncho itself. Note to my self: it is always wise to count the stitches. And even though the end result was really shiny and soft, I will never ever knit a large garment in this yarn again; it splits up easily and is a nightmare to knit with. The main thing is that the receiver is very happy and totally in love with her new poncho, no wonder I named the project ”To the most beautiful girl in the world”.

Nemi sin poncho er endelig ferdig! Det er ikke så mye mer å si om dette prosjektet, jeg har jo skrevet om det tidligere her, her og der. Jeg nevnte det jo også i forrige innlegg. Det er et par ting jeg ikke er så fornøyd med, ponchoen er improvisert og dermed kom hetta ut mye større enn jeg hadde tenkt, den er nesten like stor som ponchoen i seg selv. Og selv om det endelige resultatet ble virkelig mykt og skinnende så kommer jeg aldri til å strikke et stort plagg i dette garnet igjen, det deler seg lett mens man strikker og er ordentlig slitsomt å arbeide med. Hovedsaken er uansett at mottaker er fornøyd og fullstendig forelska i den nye ponchoen sin, ikke rart at jeg navnga prosjektet ”To the most beautiful girl in the world.”

I know, I know, not many speak so enthusiastically about knitting as I do, but actually there is one thing I really hate about knitting and that is finishing. Making embellishments can be fun, especially when it involves new techniques to learn, but sewing up and weaving in ends are absolutely dead boring. I don’t find finishing up as an activity rewarding at all, except from the fact that when you are done your new beautiful knitwear is ready to go, in it self this last process of the project is a pain to complete! I’ve even had quite a few projects, all knitted up and done with, laying around forever and in the end being frogged just because I couldn’t bring my self to finish them completely. What I normally do to shorten this agony and trying to actually finish my projects is that I weave in the ends as I go, so not all of them are left to do in the end. This works for me. What do you hate about knitting, and how do you make your self do it anyway?

Speaking about embellishments, I have a project that is nearly done, and as you probably can guess, this time the process is supervised by someone who wont let me rest on my laurels. Not only that, but she is also very happy to be involved in finishing the project, so this weekend Nemi and I have been making ponpons. When we were at it we figured out that we might as well make a tutorial explaining how it’s done. It is a pretty basic technique that I’m sure that most of you know, but if you don’t, here’s the chance to learn it. By the way, ponpons make wonderful ”bombs” for peaceful yarnbombing. I got this lovely comment on the blog a while ago asking me to share this video, go have a look, and do notice the ponpon.
——————————–
Joda jeg vet, det er ikke mange som prater så entusiastisk om strikking som det jeg gjør, men det er faktisk noe ved strikkinga som jeg virkelig misliker og det er det som kommer etter selve det å strikke. Det å lage ulike dekorasjoner kan være artig, særlig hvis det medfører en ny teknikk som kan utforskes, men det å sy sammen kanter og feste tråder er absolutt det kjedeligste jeg vet! Jeg finner ikke denne delen av prosessen givende i det hele tatt, bortsett fra det enkle faktum av at når det er gjort så er jo prosjektet ferdig og klart til å tas i bruk, men i seg selv så syns jeg at avslutninga er en pine å skulle fullføre. Jeg har hatt flere prosjekt som jeg har strikket ferdig for så å la de ligge rundt i evigheter, for til slutt å rekke opp hele sullamitten, bare fordi jeg ikke kunne få meg selv til å gjøre unna dette siste som sto igjen. Hvordan jeg normalt løser dette, for å forkorte pinen og for å faktisk få noe ferdig. er at jeg prøver å feste tråder underveis i arbeidet, sånn at ikke alt blir værende igjen til slutt. Dette fungerer i en viss grad for meg. Hva med deg? Hva misliker du å gjøre, og hvordan får du deg selv til å gjøre det allikevel?

Nå som jeg er inne på dette med dekorasjoner, så har jeg jo et prosjekt som så og si er ferdig, og denne gangen har jeg noen som overvåker prosessen og som passer på at jeg ikke hviler på mine laubær. Ikke bare det, men hun er hjelpsom også, og vil mer enn gjerne bli med på å gjøre ferdig plagget. Så denne helga har Nemi og jeg vært travelt opptatt med å lage ponponer. I det vi holdt på så fant vi ut at vi like så godt kunne lage en forklaring på hvordan det gjøres. Det er jo en temmelig elementær teknikk som jeg regner med at de fleste kan, men kan du det ikke så har du nå muligheten til å lære. Forresten, ponponer er flotte som ”bomber” for fredelig ”garnbombadering”. Jeg fikk en trivelig kommentar på bloggen min for ei stund siden hvor jeg ble spurt om jeg ville dele denne videoen, ta en titt og legg merke til ponponen.
——————————–
Now, tutorial!
Nå, sånn skal det gjøres!

First of all you need to draw your template. We used some scrap carton from a cereal box, and a small glass and a coin to draw around. Basically you want to end up with two even donuts, the width of the donut represents the radius of your ponpon.

Først må du tegne malen din. Vi brukte kartong fra en frokostblandingseske, og et lite glass og en mynt til å tegne rundt. Det du vil ende opp med er to like smultringer, vidden på smultringen representerer ponponens radius.

Then you cut out the templates. Using a darning needle and holding the two templates together as one, start winding your yarn through the centre hole and around the template, keeping the treads tidy and even.

Så klipper du ut malene. Legg malene sammen som én mal og begynn å surre garnet gjennom hullet i midten og rundt smultringen. Det er lettest hvis du bruker en stoppenål til dette siden hullet fylles opp etter hvert, prøv å holde trådene jevne og tette når du surrer.

How many rounds you choose to wind is what decide the fullness of your ponpon. We usually make quite a few rounds, almost or completely filling the centre hole.

Det er hvor mange runder du velger å surre som bestemmer hvor fast ponponen din blir. Vi pleier som regel å surre sånn at midthullet fylles helt med garn.

Now push the yarn to side so that a small section of the cardboard template is showing, you need to reveal enough so that you can manage to put the point of your scissors between the two templates. Then cut the yarn around separating the two templates.

Nå skal du dytte garnet til side slik at litt av kartongen kommer fram, du trenger nok plass til å kunne smette tuppen på saksa i mellom de to malene. Klipp helt rundt mellom malene.

Place a thread of yarn between the two templates and fasten with a tight knot, wind it tightly around the ponpon a couple of times, and secure by making another knot or two. Now you can remove the templates, and after some beautifying trimming… Voila! Ponpons ready to go!

Legg en tråd med garn mellom malene, surr rund og knyt stramt, surr et par ganger til og sikre ponponen med en knute eller to igjen. Nå kan du fjerne kartongen, og etter litt forskjønnende stussing… Voila! Ferdige ponponer!

I’m a big fan of knitting garments so that you can try them on as you go. I remember when I had the first go at larger projects, in the late 80ies. Square-shaped sweaters knitted from the bottom and up, with separated sleeves that you had to sew on after finishing the knitting. Having spent a lot of time knitting these monstrous pastel sweaters, I still remember the excitement of finally trying them on, and the devastating disappointment when they came out all wrong. Of course, remembering to knit a swatch and to be careful measuring and calculating gauge and stitches, would help, but could not prevent these horrible ”knitting-accidents” from happening all together. I love the way knitting has evolved since then, or I guess knitting in it self hasn’t evolved since the techniques was developed ”at the beginning of time”. But my knitting skills have definitely evolved, and so for many other knitters as well I guess, since the different techniques now are gathered and made available, and are easily accessed wherever and whenever. I absolutely believe that web communities like Ravelry, resource sites like Knittinghelp.com and Knitty, and of course all the wonderful blogs written by dedicated knitters out there, can take a huge credit for contributing to this. I continually add new sites, to my links page as I stumble over new ”treasures”, so please have a look, you might be inspired or learn something new.

Let me show you my latest try-on-as-you-go-project. Nemi’s poncho called ”To the most beautiful girl in the world” (hm,,,wonder how that title came up?… ) The poncho is knitted after her instructions, she has designed the whole thing in her head, which yarn, the colours, the shape, then tried to explain this to me. I do believe she is pretty pleased with my interpretation, though as you can see it’s not finished yet. Right across the road from where we live lies the magnificent Abney Park. Formerly a garden cemetery from 1840, it is now a woodland memorial park and Local Nature Reserve with free public access. Being a Norwegian I take my son out for a walk, while he lays in the buggy for his nap (we do this is Norway, walk the children in fresh air while they sleep in their buggies). My daughter often accompanies me, and together we walk through this park. It is an atmospheric and picturesque place, which invites to questions and conversations about life, death and all other sorts of mysteries. We also decided that the park would be the perfect backdrop for photographing the poncho in progress. What do you think?

Jeg er en stor tilhenger av å strikke plagg som kan prøves underveis. Jeg husker godt de første gangene jeg satte i gang med store prosjekt, sent på 80-tallet. Gensere med firkantet fasong, strikket nedenifra og opp, med separate ermer som skulle syes på etterpå. Etter å ha brukt utrolig lang tid på å strikke disse enorme pastell plaggene, husker jeg fremdeles spenningen ved å endelig skulle få prøve dem på, og den bunnløse skuffelsen da de endte opp med å se helt feil ut. Selvfølgelig, å strikke prøvelapp, og være nøysom med å regne ut strikkefasthet og antall masker hjalp på, men det kunne heller ikke forhindre at slikke strikkekatastrofer skjedde med gjevne mellomrom. Jeg er så glad for hvordan strikkingen har utviklet seg siden da. Eller, det er jo ikke strikkingen i seg selv som har endret seg, teknikkene har jo vært utviklet siden ”tidenes morgen”. Men mine strikkeferdigheter har definitivt utviklet seg, og det tror jeg gjelder mange strikkere, fordi de ulike teknikkene er samlet og gjort tilgjengelige for alle nårsomhelst og hvorsomhelst. Jeg er helt sikker på at nettsteder som Ravelry, Knittinghelp.com og Knitty, og selvfølgelig alle de fantastiske strikkebloggene kan ta en stor del av æren for dette. Jeg prøver å holde lenkesiden min oppdatert etter hvert som jeg snubler over nye ”skatter”, bare ta deg en tur å se, kanskje du blir inspirert eller kan lære noe nytt.

La meg vise deg det mitt pågående prøv-mens-du-strikker prosjekt. Nemis poncho kalt ”To the most beautiful girl in the world” (lurer på hvordan akkurat den tittelen kom opp?…) Ponchoen er strikket etter hennes instruksjoner, hun har designet plagget selv, hvilket garn, hvilke farger, hvilken fasong, og så har hun prøvd å formidle dette til meg. Jeg tror hun er ganske fornøyd med min evne til å tolke hennes forklaring, men som du kan se, den er ikke helt ferdig enda. Rett over veien fra der vi bor ligger den fantastiske Abney Park. Parken som tidligere var en kirkegård grunnlagt i 1840, er nå en skog, et minnesmerke, og et lokalt naturreservat som er gjort offentlig tilgjengelig. Som de fleste norske tar jeg med Lillegutt ut når han skal sove formiddagslur (dette er nemlig ikke vanlig her i England, har jeg funnet ut), og jeg får ofte selskap av Nemi, storepia mi. Det er en atmosfærisk og billedskjønn park, som inviterer til spørsmål og samtaler om livet, døden og andre av verdens mysterier. Vi bestemte også at denne parken var en egnet bakgrunn for å fotografere den pågående ponchoen. Hva synes du?

A few days ago my family and I made a trip to the other side of the city (from where we’re at), and spent a lovely day visiting Kew Bridge Eco Village. In June 2009, nearly a hundred activists squatted a piece of derelict land at Kew Bridge in southwest London to create an eco-village community based entirely on sustainable technology and construction techniques.

For noen dager siden dro vi på utflukt og tilbrakte en deilig dag på besøk i Kew Bridge Eco Village. I juni 2009, okkuperte omtrent hundre aktivister ei tomt som hadde ligget brakk ved Kew Bridge sørvest i London for å opprette en økolandsby, utelukkende basert på bærekraftig teknologi og konstruksjonsteknikk.

This is how the activists define their project on their own blog:
“We live communally on a piece of land in West London, we call it Kew Bridge Eco Village and we really like it here. There are normally about 15 or 20 people living here and we like doing things like building, cooking, gardening and making music around the fire. We are all about learning, using it as a tool to empower our own ability to live effectively now and for the future; we learn about sustainability, permaculture, food, and social issues.”

Dette er hvordan aktivistene selv forklarer sitt prosjekt på bloggen sin.
“Vi bor sammen på et stykke jord i Vest London, vi kaller det Kew Bridge Eco Village og her trives vi. Vanligvis er det rundt 15 eller 20 mennesker som bor her og vi liker å gjøre ting som å bygge, lage mat, dyrke og spille musikk rundt bålet. For oss handler det om det å lære, å bruke dette som et verktøy til å kunne leve mer ressursvennlig nå og i fremtiden; vi lærer om bærekraftighet, permakultur, mat og sosiale forhold.”

The eco village is now threatened by the landowners who after years of keeping this area as a wasteland now have decided to build. They want to have the squatters evicted, and by going through the legal processes they probably will succeed. So as many radical and alternative projects before, this too seems to end quite soon. What is the point then, the critics might say. Why engage in a project, investing time and effort, not to mention actually living an every day life as an active part of a protest/demonstration if it is inevitable going to be demolished and put to an end? Why is this form of activism so important? Because it shows us what is possible! It might be extreme and ”way out there” for some, but the idea, the potential, the challenging of our conceptions of what we know as housing, everyday life and organizing of community is the point of it all.

Økolandsbyens eksistens er nå truet av tomteeierne som etter å ha latt området ligge brakk i årevis nå har bestemt seg for å bygge. De vil ha okkupantene bortvist, og ved å gjennomføre juridiske prosesser, vil de nok lykkes med det. I likhet med mange tidligere radikale og idealistiske prosjekter så ser det ut som om også dette vil ende snart. Hva er da poenget, vil kritikerne si. Hvorfor engasjere seg i et prosjekt, investere av egen tid og innsats, for ikke å snakke om å faktisk bo og leve som en aktiv del av en protest/demonstrasjon hvis det er uunngålig at det vil jevnes med jorda og bli tilintetgjort? Hvorfor er denne type aktivisme viktig? Jo, fordi den viser oss hva som faktisk er mulig! Det kan kanskje virke ekstremt for enkelte, men ideen, potensialet, det å sprenge rammene for hvordan vi forstår begrep som bolig, hverdagsliv og samfunnsorganisering, det er det som er poenget.

I find places like this to be very inspiring, both for the mind and the soul. One of the aspects that I find very appealing is the high level of freedom of expression, both idealist and artistic. I love all the small visual details, made out of hope, dreams, joy and enthusiasm, and I have tried to capture some of them for you to see with the pictures in this entry. It was a warm, sunny, and beautiful day for visiting the eco village, and I also used the opportunity to take pictures for the pattern I have published here on the blog today. This is a pattern I’ve been fiddling with for quite a while now, trying to get it exactly right. I wanted a stylish head wrap, wide enough to keep my hair in place and my ears warm, without being bulky and looking oversized. The ”I got hair, Baby!” head wrap is designed with the beginning knitter in mind. It is meant to take you to the next level beyond the simple purl and knit stitches, introducing increasing and decreasing techniques. I hope some of you will enjoy it, happy knitting!

Jeg finner steder som dette utrolig inspirerende, både for intellektet og sjela. Et av de aspektene som appellerer veldig til meg er den store graden av uttrykksfrihet som regjerer, både idealistisk og kunstnerisk. Jeg liker de små visuelle detaljene, skapt ut av håp, drømmer, glede og entusiasme, og jeg har prøvd å fange noe av dette med bildene i dette innlegget. Det var en varm, solrik og nydelig dag for vårt besøk, og jeg benyttet også anledningen til å ta bildene til mønsteret som er publisert på bloggen i dag. Dette er et mønster som jeg har fiklet med en god stund for å få det til å bli helt riktig. Jeg ville ha et stilig hårbånd som var bredt nok til å holde håret på plass og ørene varme, uten at det ble klumpete og for stort. “I got hair, Baby!” er designet med tanke på de som er nybegynnende strikkere. Tanken er å bevege seg til neste nivå, utover de enkle rett og vrang maskene, ved å introdusere ulike teknikker for å øke og redusere antall masker. Jeg håper at noen av dere vil like dette prosjektet, god strikking!

I’ve finally finished something, and though it’s just a little knit it still gives me that thrill of self-satisfaction having made something beautiful by myself. This baby hat is based on a traditional Scandinavian design called ”djevleluer”, which translates to devils’ hats in English. You’ll probably find lots of different versions of these hats if you search the Web. Mine is published on this site on the page called ”Patterns and Graphs”, and you can download it for free. In my previous entry I asked if anyone knew what I was making, I actually forgot that the Scandinavians would have an advantage answering the question, since these hats are quite known among us. So no wonder most of the Scandinavians who answered got it right. Of the 12 replies I got, these had the right answer: Duvi, Siri, Frk.Badegakk, Gyldenkron, Sol, Katerina, Torunn.

And the winner is (drum roll) Gyldenkron!!! I’ll send you your prize ASAP. Congratulations!

Endelig har jeg fått gjort ferdig noe, og selv om det var et lite prosjekt er det allikevel en egen selvtilfredshet ved det å ha laget noe fint på egenhånd. Denne luen er av en tradisjonell skandinavisk type kalt djevlelue. Det finnes sikkert en rekke varianter av denne publisert på Internett. Min versjon har jeg lagt ut her på bloggen på den siden som heter “Pattern and Graphs”. Jeg har dessverre ikke overskudd til å også publisere mønstrene mine på norsk, men det dreier seg om veldig enkle prosjekt så de kan jo kanskje fungere som en bra start for å prøve seg på engelskspråklige mønster. Mønstrene er gratis og kan lastes ned. I mitt forrige innlegg spurte jeg om noen kunne se hva det var jeg hadde strikket. Det falt meg ikke inn engang at skandinaviske lesere ville ha en stor fordel siden dette er ganske kjente luer blant oss. Så det er ikke rart at de fleste som hadde riktig svar er fra Norge. Av de tolv som svarte hadde disse rett: Duvi, Siri, Frk.Badegakk, Gyldenkron, Sol, Katerina, Torunn.

Vinneren er (trommevirvel) Gyldenkron!!! Jeg skal få sendt av gårde premien så snart helga er over. Gratulerer!

I was in the local laundry the other day needing to use one of their huge tumble dryers. As I was waiting for my wash to dry I picked up my knitting thinking I could knit a few rows as I was waiting. This little old man was looking at me and started to giggle to him self. I lifted my head and looked at him. He smiled at me and said, ”Do they really still do this?” I was actually a bit surprised and said ”Uhm…huh…knitting?” He said, ”Yes, I remember that my Mom used to do this, you must be one of the very few left!” He was still giggling, probably thinking that I was extremely old fashioned. ”What a strange little old man!” I thought to my self, and didn’t reflect more on our conversation. But the last few days our meeting has come back to me, and it made me think about knitting and it’s new popularity.

Growing up in the 80’ies my Grandma taught me how to knit. I do remember the concern she had about how knitting knowledge was about to disappear. The 80’ies were definitely the era of consumption, massive consumption. Once I asked a neighbour if she had a darning needle I could borrow cause I’d lost mine. She looked at me with a strange look telling me off with ”No, I don’t have those things, I buy all the clothing we need”. With this consumption, which was considered a natural part of being modern, knowledge about knitting was on its way to disappear completely (together with lots of other constructive women’s art and crafts culture, but that is the topic of another discussion). You were almost depended on some family member, like a mom, aunt or a grandmom to get the opportunity to learn how to knit.
It is definitely a different situation today.

“The interest in knitting is about to fade” says Dr Jo Turney in the latest issue of Crafts Magazine. The conclusion of the article is that knitting’s mainstream success is ”creating a culture of boredom and indifference. Been there, done that.” Like any other fashion trend it is now on it’s way out into nowhere again. I could not agree less, and let me explain why. Fashion and trends are about the new and getting it. It is about consumption. Knitting is absolutely part of a new ”wave” of thinking that has risen and grown tremendously over the last years, but is it trendy? Consumerism as we saw it in the 80’ies has definitely turned to a more moderate way of living, because of the simple fact that it has become clear that our world can’t bear it, it is not sustainable. I don’t see this as a trend but as an act of necessity. Still, luxury to a certain degree is important, being able to treat your self and others is one of the flavours of our existence. There is nothing wrong with wanting something new and beautiful. It is the amount of our ownings and to what extent we let our things define our lives and ourselves that are questionable. Therefore a new consciousness toward ethical and environmental friendly consumption has raised, again I don’t think that this is a trend but an act of necessity. I believe that knowledge about knitting and other constructive ”down-to-earth” crafts has grown as a result of this general change of attitude in our society. Being able to make something useful, like clothing, from scratch, is thought of as useful skills to inhibit not as a rarity anymore. Old crafts and techniques are definitely valued more these days (completely justified and about time if you ask me). Should they still be considered old fashioned in our fast paced world? Absolutely not! One keyword here is availability. As I mentioned, earlier, to be able to learn the skill of knitting you were almost depended on someone to teach you how to do it. This has changed because of the digital revolution we have witnessed and are right in the middle of. Everything is accessible, also knowledge about knitting. The Web is filled with resources on everything: old and new techniques, historically and today’s use of colour, new and old types of fibre, the pond of knowledge is bottomless. Not only can we access all this information, we also have access to each other. I believe that through being able to communicate across geographic boundaries, being able to share different cultural heritage with each other, knitting has renewed itself and is under constantly development. A kind of fibre, a garment or a fancy colour might be trendy, but knitting in it self isn’t, it is part of our society’s evolution.

So, as you can see I’m having a philosophical moment today, and having bore with me through this long string of thoughts, I do think you deserve a treat. Therefore a contest! (That also is a teaser) Can you figure out what I’ve been knitting on lately? I’m about to sew it up, and I’m almost done writing the pattern, which will be published here on the blog in the very near future. I’ll make a drawing from those of you who can figure it out, and the prize will be one lovely ball of pure MILK fiber, which is the yarn used in this project.

Her om dagen dro jeg til vaskeriet i nabolaget fordi jeg trengte å bruke den store tørketrommelen de har der. Mens jeg ventet på at vasken min skulle tørke fisket jeg opp strikketøyet fra veska og tenkte at jeg kunne få unna en runde eller ti når jeg først satt der. Jeg la merke til at en liten gammel mann kikket på meg og begynte å fnise for seg selv. Jeg kikket spørrende tilbake på han, og han sa ”Gjør de fremdeles dette?” Jeg ble litt usikker på hva han mente og svarte ”Uhm…huh…strikking?” Han sa ”Ja, jeg husker at mora mi pleide å gjøre det der, du må være en av de aller siste som er igjen!” Han fniste fremdeles og tenkte antakeligvis at jeg var fryktelig gammeldags. ”For en merkelig liten mann!” tenkte jeg for meg selv og ofret ikke samtalen vår noe mer oppmerksomhet. De siste dagene har jeg stadig kommet på vårt lille møte igjen, og det har fått meg til å fundere litt over strikkingens nye popularitet.

”Interessen for strikking er i ferd med å avta” sier Dr. Jo Turney i den siste utgaven av Crafts Magazine. Artikkelen konkluderer med at strikkingens folkelige (mainstream) suksess ”skaper en kjedelig og ensartet kultur. Har allerede sett det, har allerede gjort det.” Som en hvilken som helst motebølge er strikkingen nå på vei ut i det store intet igjen. Jeg kunne ikke ha vært mer uenig, og la meg forklare hvorfor. Moter og trender handler om ”det nye” og om erverve seg dette, det dreier seg om forbruk. Strikkingens økende popularitet er definitivt en del av en ny ”bølge” som har oppstått og vokst noe enormt i løpet av de siste årene, men er strikking trendy? Forbruk som vi så det på 80-tallet har endret seg i en mer moderat retning, fordi verden er ikke i stand til å bære belastningen ved massivt storforbruk, det er ikke bærekraftig. Jeg ser ikke på denne endringen som en trend, men som en endring av nødvendighet. Allikevel, luksus til en viss grad er viktig, å være i stand til å skjemme bort seg selv og andre er noe av det som gir ekstra smak på tilværelsen. Det er ikke noe galt i å ønske seg noe nytt og vakkert. Det er mengden av det vi eier og hvordan vi lar tingene våre definere hvem vi er som er dét som det bør stilles spørsmål ved. Derfor ser vi oppblomstringen av en ny bevissthet rettet mot etisk og miljøvennlig forbruk, igjen, jeg tror ikke dette handler om trend, men en nødvendig utvikling. Jeg tror at interessen for strikking og andre konstruktive ”jordnære” håndverk har vokst som et resultat av denne holdningsendringen i samfunnet. Det å være i stand til å lage noe nyttig, som klær, helt fra grunnen av, blir nå sett på som verdifull kunnskap, ikke som en raritet. Gamle håndverksteknikker er mer verdsatt i dag (absolutt på tide spør du meg). Er de allikevel å regne som gammeldagse i vår moderne verden? Nei det er de ikke! Et nøkkelord her er tilgjengelighet. Som jeg nevnte tidligere, å skulle kunne lære seg å strikke var tidligere avhengig av at du kjente noen som kunne bringe kunnskapen videre til deg. Dette er ikke lengre tilfellet på grunn av den digitale revolusjonen vi nå står midt oppi. Alt er tilgjengelig, også kunnskap om strikking. Internettet er fylt med ressurser om alt: gamle og nye teknikker, historisk og samtidig bruk av farger, nye og gamle fibre, kunnskapens hav er utømmelig. Ikke bare har vi tilgang til all informasjon, vi har også tilgang på hverandre. Jeg tror at ved å være i stand til å kommunisere på tvers av geografiske grenser og ved å kunne dele hverandres kulturhistoriske bakgrunn så har strikkingen fornyet seg selv og den er under konstant utvikling. En type fiber, en fancy farge, eller et plagg kan være trendy, men ikke strikking i seg selv. Strikking er med på samfunnets utvikling.

Så, som du skjønner så er jeg i det filosofiske hjørnet i dag, og siden du har holdt ut den lange tankerekka mi, synes jeg at du fortjener en godbit. Derfor: en konkurranse! Kan du se hva det er jeg strikker på for tiden? Jeg skal akkurat til å montere, og jeg er nesten ferdig med å skrive ned mønsteret som jeg snart skal publisere her på bloggen. Jeg kommer til å trekke en vinner blant de av dere som har rett, og vinneren får et nøste med deilig pure MILK fiber, som er det garnet jeg har brukt i prosjektet.

I just published my first pattern right here on this blog! It is a pretty simple project and you’ll have it done in an afternoon or two of knitting. I would never have imagined all the work that actually goes into making the patterns; you would think that knitting and developing the project would be the hardest task to fulfill. For me who are totally new to writing down my projects, it turned out to be at least the doubled amount of work that was necessary to get the pattern completed with the right use of words and terms. Not to mention the lay out, the photo editing and making the pdf. I really have to thank Mel and CherlylN , who took the time to proofread my pattern and give me very useful feedback. Thank you both so much!!! Hopefully this gets easier with practice, and soon you’ll find lots and lots of patterns on this site. For now it’s just the ’I Keep Hedda Warm’ sweater that is available and you can find it on my ’Patterns and Graphs’ page, or just by clicking here. If you chose to download the pattern I’ll be very happy if you leave me a message so that I can get a feeling of how many who wanted this particular one. I will be even more grateful if you later on let me know what you think of the pattern it self, hopefully after finishing your own doll sweater.

——————————————————–

Da har jeg akkurat publisert mitt første mønster, og du finner det selvfølgelig her på bloggen. Det er et veldig enkelt prosjekt som tar en kveld eller to å fullføre. Jeg hadde aldri trodd at det går så mye arbeid inn i det å skrive ned mønstrene, man ville vel tro at selve strikkinga var størstedelen av arbeidet, men den gang ei. I hvert fall så lenge dette er fullstendig nytt for meg, og ikke for å snakke om at det skulle foregå på engelsk. Heldigvis fikk jeg fantastisk og uvurderlig hjelp av Mel og CherlylN som leste igjennom mønsteret og ga meg tilbakemelding på oppsett og uttrykk. Jeg kommer nok til å skuffe mine norske lesere med at jeg har ingen planer om å lage norske versjoner av mønstrene mine med det første, men jeg vil oppfordre alle til å prøve allikevel, det er lettere enn det ser ut, og har du spørsmål så er det selvfølgelig bare å ta kontakt. Mønsteret finner du inne på den delen av bloggen som heter ”Patterns and Graphs” eller ved å klikke her. Hvis du velger å laste ned mønsteret blir jeg glad om du legger igjen en beskjed så jeg kan få en viss formening om interessen for det, og enda mer taknemlig blir jeg hvis du lar meg få vite hva du syns om mønsteret etter at du har strikket det.